[Toffskij]

1. Margaret Atwood: Alias Grace
Man kan alltid stole på Margaret Atwood. Veldig, veldig smart skrevet om sannhet og hukommelse i en gammel (ekte) mordsak. Og nydelig og sviende feministisk om Grace Marks som blir sett og behandlet som et helt fiktivt vesen av stadig nye menn med selvsentrert fantasi. Hvorfor skal hun fortelle noen sannheten? Hvorfor skal hun vise noen hvem hun er?

2. Connie Willis: Blackout
Jeg kom i andreverdenskrighumør, så da måtte jeg hente fram denne igjen. Nå er det sånn at etter at jeg leste Life After Life, blekner alle andre framstillinger av London under krigen litt, men jeg elsker fortsatt Oxford-tidsreiseuniverset, og synes fortsatt det er mye morsomt og tidvis gripende her.

3. Connie Willis: All Clear
Jeg syntes jeg husket disse bøkene så godt, men jeg hadde glemt mer enn nok av slutten til at det ble veldig spennende denne gangen også. Sir Godfrey er min helt!

4. George Saunders: Lincoln in the Bardo
Verdens snurrigste lille historiske roman om natten etter at Abraham Lincolns lille sønn Willie ble begravd, midt under den amerikanske borgerkrigen. Den er fortalt av et kor av stadig vekslende kilder, «kilder» og spøkelser, for hos Saunders har man et lite opphold i bardo (buddhistisk limbo) før man tar endelig farvel med denne verden. Hvis man greier det. Jeg falt helt for resultatet, som både er ekstremt rørende og totalt usentimentalt.

5. Connie Willis: Doomsday Book
Dette er mesterverket hennes, hvor premisset med de tidsreisende historikerne blir brukt til å minne oss om hvert menneskes verdi og umistelighet, når som helst, hvor som helst.

6. Ernest Cline: Ready Player One
Måtte bare gjenlese den etter å ha sett den ganske drastisk avvikende filmen. Den tåler ikke helt gjenlesning, siden den er såpass lite velskrevet som den er, men sjarmen og mye av spenningen holder seg.

7. Marge Piercy: He, She and It
Er det greit å skape et bevisst og intelligent vesen og så underkaste det din vilje? Marge Piercy sier nei, om det nå er en golem i Praha-ghettoen (den klart beste delen av boka) eller en kyborg i en dystopisk framtid. Bra, men tidvis unødvendig misandrisk (du får bare en bra mann om du bygger ham).

8. Fiona Mozley: Elmet
Dyster liten familiesaga om ordknappe folk som absolutt ikke kan be om hjelp til noe (i rettferdighetens navn i veldig vanskelige kår). Den er jo velskrevet, men hva var nå egentlig poenget?

9. Connie Willis: Passage
I utgangspunktet er den veldig lik Bellwether og Crosstalk, en heseblesende bok om hederlige forskere som er på vei mot et gjennombrudd i et hav av idioter og byråkratiske hindringer. Men så tar den en vending som gjør den til noe annet og mye mindre lettbeint. (Den er fortsatt altfor lang, da.)

10. Lois McMaster Bujold: The Flowers of Vashnoi
Tenk, enda en liten smule fra Vorkosigan-sagaen, fra Ekaterins synsvinkel!

11. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Gjenlest for (kremt) tredje gang på to år for å feire at jeg har hektet femtenåringen på Vorkosigan-sagaen. Cordelia!

12. Michael Ondaatje: Warlight
En roman som utnytter upålitelig hukommelse og menneskets naturlige selvsentrerthet til det ytterste i måten den er fortalt på. Det er frustrerende, men også veldig smart gjort, og det svir skikkelig til slutt.

13. Elizabeth Strout: My Name Is Lucy Barton
Veldig kort og veldig gripende om mødre og døtre.

14. Preti Taneja: We That Are Young
En indisk gjenfortelling av King Lear. Det er mye her jeg liker, særlig all forståelsen boka har for de skadeskutte hovedpersonene. Men jeg synes ikke trofastheten mot Shakespeare fungerer – det virker både lettvint og urealistisk at disse oppdaterte personene ville dø som fluer mot slutten, de virker mye mer sannsynlig at de ville levd videre og fortsatt å plage vettet av hverandre.

15. Madeline Miller: Circe
Veldig fin, smart og overraskende korrekt gjenfortelling av Kirke-mytene. Jeg liker spesielt godt at den helt og holdent aksepterer Kirkes guddommelige krefter og udødelighet, og som alt det beste i sjangeren bruker den det til å utforske hva det betyr å være menneskelig og dødelig. Bonuspoeng for at jeg leste den på gresk øyferie (men dessverre ikke på Ithaka).

16. Sally Rooney: Conversations with Friends
Veldig sjarmerende kunstneren-som-ung-kvinne-roman, et overbevisende portrett av Frances (21), som er skarp og vittig som en barberkniv, men også følelsesmessig umoden inntil det bevisstløse, og som bruker så mye tid på sine egne forsvarsverker at hun er fullstendig blind for hva slags effekt hun har på andre mennesker. Fantastisk dialog!

17. Andrew Sean Greer: Less
Arthur Less er en hvit middelaldrende mann som reiser rundt i verden og synes synd på seg selv. (Noe boka for så vidt selv også påpeker.) Jeg klarer ikke helt opparbeide den store entusiasmen for ham, enda boka er både kjærlig, fikst og sardonisk skrevet.

18. Sayaka Murata: Convenience Store Woman
Det beste i denne boka er beskrivelsen av hvordan den tydelig autistiske Keiko nærmest vokser organisk sammen med storkiosken hun jobber i. Men det blir for hardhendt for meg, for alle de andre personene er åpenbart idioter, og ingen har det minste snev av forståelse for Keiko.

19. Katherine Heiny: Standard Deviation
Riktig sjarmerende og ofte veldig morsom bok om tornefullt middelaldrende ekteskapelig liv.

20. Kamila Shamsie: Home Fire
Aldeles fantastisk og fryktelig hjerteskjærende gjenfortelling av Antigone hvor Polyneikes er en London-gutt med pakistansk bakgrunn som blir jihadi. Den fungerer perfekt både som familiesaga og politisk kommentar.

21. Kate Atkinson: Transcription
Jeg elsker Atkinson, og ble helt sjokkert over hvor lite engasjert jeg ble av denne. Personer jeg ga blanke i fra henne?! Det er nok til en viss grad en konsekvens av den veldig smarte strukturen i boka, men likevel … nei.

22. Pat Barker: The Silence of the Girls
Dette var tydeligvis året for gjenfortellinger av greske klassikere – denne gangen er det Iliaden, men denne gangen blir Akilles’ høylytte, trumpete sorg kontrastert med de kvinnelige krigsfangenes lavmælte PTSD. Det er veldig bra, særlig Briseis som førstepersonsforteller. Men Barker kan faktisk enda bedre!

23. Robert Galbraith: Lethal White
Enda mer enn vanlig lider Rowling av dårlig redigering og altfor mye klønete prosa, men jeg liker fortsatt Robin og Strike, og det blir riktig så spennende også.

24. Sally Rooney: Normal People
Rooney er årets forfatter for meg – denne er enda litt bedre enn Conversations with Friends, synes jeg, en dysfunksjonell og skranglete og hjerteskjærende kjærlighetshistorie. Og stadig veldig morsom.

25. Dorothy Sayers: Busmans Honeymoon
For det skjer jo hvert år.

26. John Williams: Augustus
Brevroman om keiser Augustus, ekstremt forskjellig fra Stoner! Siden Williams holder seg så strengt til formen, og forteller nesten bare i autentisk tørre (men fiktive) brev og memoarsnutter, forblir Augustus veldig fjern veldig lenge. Men det betaler seg veldig til slutt.

27. Barbara Kingsolver: Unsheltered
Enda en favorittforfatter som ikke helt leverte i år. Det er jo hardt å måtte sammenlignes med Poisonwood Bible hver gang, så det er mulig dette er litt urettferdig, men dette funket ikke for meg. Jeg likte personene, men nåtidstidslinja er for skravlete og moraliserende, og den historiske tidslinja er ikke like levende (selv om det langt på vei er en sann historie). Masse bonuspoeng for den livlige greske banningen, da.

28–31. Lois McMaster Bujold: The Sharing Knife-tetralogien
Koselig nok fantasy, men det er jo ikke i nærheten av Bujold på sitt beste. Det blir mye roadtripping og småprat, innimellom slåssing med noen ganske skumle monstre. Jeg liker verdensbyggingen og persongalleriet godt, men det er jo litt komisk hvor umulig det er for Bujold å ta livet av noen av dem.

32. Ben Aaronovitch: Lies Sleeping
Det føles som om dette kanskje er den siste av Rivers of London-bøkene. I så fall er det ingen dårlig slutt. Men jeg tar gjerne flere!