[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Samtidig. Når jeg leser dette så er det vanskelig å IKKE tenke "monstre". Dette er ikke "menneskelig adferd". Det er så totalt uempatisk, helt uten evne til å se hva de bidrar til. Det å bruke monster-ordet tror jeg handler om en markering over hvor totalt bortenfor akseptabel, normal adferd dette er. Så selv om de ER fedre, trenere, vanlige folk på UTSIDEN, så er jeg fristet til å tenke at noen som produserer eller betaler for en film av et lite barn som blir voldtatt, de er noe i en helt annen kategori enn noen annen type kriminelle.

De fleste seksuelle overgrep (i Norge) foregår ikke i denne type settinger. De flest seksuelle overgrep i Norge utføres av personer som står "nær" barnet og som ikke er tilknyttet nettovergripere (litt pussig uttrykk). Ofte er det også barn som er overgripere mot andre barn.

Jeg er selvfølgelig enig i at det å kalle andre "monster" er en instinktiv tankegang. Det er vanskelig å la være. Og det er en distansering. Det er et forsvarsverk. De er ikke som oss.

Første gangen jeg ble klar over noen jeg kjente ble utsatt for overgrep fikk jeg angst. Mannen som utførte overgrepene var en hyggelig mann. (Han var det, han hadde mange gode egeneskaper) Og dette gjorde at jeg ble redd for alle menn, jeg tenkte "kan han, kan godt han også ..." osv. Du tar vekk forsvaret om at bare jeg gjør sånn og slik, ikke haiker, ikke går i korte skjørt, ikke går alene, ikke blir med fremmede etc så er jeg trygg. Det å verge om denne tryggheten er naturlig - og sikkert også derfor at kvinner ofte tror at andre kvinner som er utsatt for overgrep kunne ha forhindret det.