[Toffskij]

Jeg likte den veldig godt, og det var min andre Hustvedt. (Jeg har lest Sorrows of an American fra før, som jeg også likte.) For meg handlet boka først og fremst om dette:

Sitat:

Lola's eyes gleamed with pleasure and interest as she listened to my tales of the cosmopolitans, all of them true but all fictions nevertheless. Shorn of intimacy and seen from a considerable distance, we are all comic characters, farcical buffoons who bumble through our lives, making fine messes as we go, but when you get close, the ridiculous quickly fades into the sordid or the tragic or the merely sad.

Det er klart historien er uoriginial, den midlivskriseforlatte kona til den feterte ektemannen? Fay Weldon-alarm! Men boka handler mye mer om hvordan man kan fortelle en hvilken som helst historie, og til og med en forslitt en som denne, og hvor liten grunn det er til å stole på en historieforteller. I hvert fall ikke en sint og trassig og lynsmart og lurendreiersk en som denne. Det er det samme med dramaet i på poesikurset: ingen av historiene som jentene skriver, er sanne, og alle er skrevet for å iscenesette forfatteren og gjøre inntrykk på de andre.

Og så synes jeg boka sier veldig mye beskt og svært ubehagelig sant om alderdom. Jeg må grave fram noen sitater.