[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg vasser i ungdom i jobben og reagerer ikke på noe av det jeg ser, så sannsynligvis ikke.

Men jeg skjønner hva du mener likevel. Da min eldste var baby arvet vi noen babyklær av dyrt merke (genser til 800,- str 68, liksom) og de klærne skal jeg innrømme at vi bare brukte hjemme. Aldri om jeg ville sende ut signaler om å kjøpe sykt dyre klær til en baby som vokser ut av klærne på noen uker.

Akkurat sånn hadde jeg også tenkt. Det å ikle babyer
og småbarn dyre designerplagg, sender liksom signaler om en fryktelig dårlig dømmekraft, synes jeg.

Jeg var litt preget av omgivelser og andre med mye penger (eller hvertfall høyt forbruk) en periode når Storesøster var liten. Jeg jobbet mye (mer enn andre jeg sammenliknet meg med og som snobbet opp ungene) og fant ut at jeg skulle bruke noe av inntekten på ny kjole til Storesøster. Fra Harrods' avdeling for designerklær for barn. Jeg surret sikkert rundt der en time, i jakten på den perfekte kjolen fra DKNY eller tilsvarende, og endte opp med ingenting. Fornuften slo inn hver gang jeg tenkte på ketchup og grønske. Storesøster var en skikkelig tomboy som holdt seg striglet i max 10 minutter i ethvert selskap , og jeg klarte ikke være så ufornuftig - rett og slett.