Jeg tror årsaken til at det oppleves som en økning i antall mennesker som mener seg født i feil kropp, kan ha sammenheng med at det er større åpenhet om dette nå, det er ikke er tabu i så stor grad lenger, og holdningene til transpersoner er i ferd med å endre seg, så det kan oppleves enklere å gå ut overfor familie og venner og si hvem man egentlig er.
Jeg er så heldig at jeg får følge med på den kjønnbekreftende endringen til en bekjent, han er født som kvinne, men er nå veldig langt på vei til å bli mann. Han var godt voksen da endringen ble igangsatt, og det er spennende å følge hans, veldig åpne, refleksjoner rundt hva som skjer med både kropp og psyke, og ikke minst hvordan omverdnen møter ham.
Det er også utrolig spennende å få følge refleksjonene hans om hvilke kjønnsrolleforventninger han har blitt møtt med som kvinne, og nå som mann. Han er veldig ærlig på at han er glad han aldri var «typisk kvinne, som likte rosa, blomster, dill og dall,» med digget fotball og øl da han var kvinne, for gjennom de utallige psykologintervjuer han måtte gjennom før han fikk sette i gang med kjønnsbekreftende behandling, var dette et stadig tilbakevendende tema - de sementerte forestillingene om hva en kvinne skal like og hva en mann skal like. Han er ærlig på at han ville ha slitt med å forsvare sin følelse av å være mann, om han ikke hadde oppfyllt psykologens forestilling om hvordan en mann skal oppføre seg og hva en mann skal like, og det til tross for at vi snakker etter 2015 her.
Disse erfaringene og refleksjonene syns jeg er gode å ha i bakhodet, når jeg så snakker med en mor jeg kjenner, som følger sin 15-årige datter på vei til å bli hennes sønn. Der brukte de overgangen barnetrinn - ungdomstrinn til at datteten kjent som A nå lever som sønnen B, han har allerede skiftet navn i folkeregisteret og venter på å starte kjønnsbekreftende behandling. Det er fint å få lov til og snakke med denne moren, høre hvordan det oppleves fra en mors side, sårheten, sorgen, frykten, håpet... Det er også fint å se hvordan ungdommen rundt denne gutten tar endringen med et skuldertrekk, «sånn er det nå, sånn er det med den saken,» og inkluderer vennen sin som før med den største selvfølge. Ungdommen i dag er fin. 
Og så er det interessant, som pedagog, å få følge den vesle gutten på 4 år, som bare leker med jentene, som alltid velger dukka - «denne er Kari, denne er Mari, og denne med den vakre, gule kjolen... den er meg!» Følge gutten som stråler av lykke når han får danse med ballerinakjolen på, og som blomstrer når han kommer i barnehagen ikledt skjørt og blomstrete, rosa sandaler, gutten som er prinsessefe på karnevaler, og som en dag kommer og hvisker meg henført i øret: jeg har bytta navn... nå heter jeg Hannah!
Det gjør noe med en, som voksen og pedagog, i møtet med dette barnet - han snur opp ned på inngrodde forestillinger om gutter og jenter, han sender deg fordommene dine rett i fleisen, han får deg til å tenke og vokse som menneske og som pedagog. Hvordan ivaretar vi ham, hvordan lar vi ham få utløp for sin lykke over ballerinakjoler og prinsessehunder og samtidig sender signaler til de andre barna om at «hei, dette er faktisk helt greit - faktisk like greit som at Line alltid går i bukse, hater museflettene sine og spiller fotball og klatrer høyest i treet av alle.» I vår trange forestillingsverden er det, dessverre, fremdeles altfor lett å akseptere «guttejenta» som tøff og fremadstormende, men ikke like lett å gi rom for lille Morten som helst vil sitte og fargelegge rosa enhjørninger.
Kjønnsrolleforventningene er segmentert i oss fra babystadiet av, men ut fra holdninger jeg møter på jobb, neppe bevisste holdninger engang, men noe som må komme fram og reflekteres over, belyses, tror jeg det dessverre ennå er mye enklere, på mange vis, å være jenta som vil være gutt enn gutten som vil være jente.