[Inagh]

Sjelden, veldig sjeldent, og det kan jeg, helt ærlig takke Lillemann for.

Før jeg ble mamma til ham, følte jeg meg underlegen rett som det var, underlegen overfor folk med mer kunnskap enn meg, underlegen overfor folk i maktposisjoner, jeg hadde nærmest auoritetsangst. Leger følte jeg meg skikkelig underlegen overfor.

Nuvel - så fikk jeg et barn hvor jeg måtte være den som kunne og visste, og etter de dagene jeg satt, med et alvorlig sykt barn på intermediær, og krangla med en overlege om at «nei, den medisina får du ikke lov til å putte i ungen min, fordi...» og legen etter noen dager med argumentering (og studering på bakrommet) kom og inrømte jeg jeg hadde aldeles rett... Da forsvant plutselig autoritetsangsten min som dugg for sola, fordi jeg hadde klart å stole på meg selv, på at det i dette tilfellet var min kunnskap og ikke den høyt utdanna overlegen sin, som stemte, selv om jeg bare var mor, med en spesialinteresse for mitt eget barn.

Jeg har fremdeles respekt for mennesker med mer/annen kunnskap enn hva jeg har, jeg kan se opp til dem, beundre enkelte av dem, men nei, jeg føler meg ikke underlegen lenger, fordi jeg veit at jeg har annen kunnskap, andre kvalifikasjoner og er som menneske likeverdig likevel.

Det tok meg lang tid å komme dit, men jeg kjenner jeg liker den følelsen.