[ming]

Sjeldnere og sjeldnere, egentlig. I jobbsammenheng er er jeg rimelig trygg på egen kompetanse, og selv i ny jobb og ny rolle med lederansvar nå, føler jeg meg ikke underlegen. Ja, jeg må spørre om mye, og det er mye som tar tid siden det ikke er automatisert, men jeg vet hvorfor jeg fikk jobben og at jeg har mye å bidra med, så det gjør ikke at jeg føler meg underlegen. Da jeg var yngre, ville jeg nok følt det ubehagelig å «avsløre» mangel på kunnskap - nå har jeg fagenheten på hurtigtast på telefonen.

I sosiale sammenhenger derimot, kan jeg føle meg underlegen noen ganger. Det skjer ikke ofte lenger, men kan skje. Da handler det mer om situasjoner der «alle» virker generelt mer vellykkede enn meg - en totalpakke med lekrere kropp, stiligere klær, høyere utdanning, mer veltilpassede barn, mer spektakulære ferier, større hus, et bevisst forhold til interiør osv osv. Helt latterlig, selvsagt. Jeg jobber med saken, og har blant annet lært meg å uttrykke mitt miljøengasjement når jeg føler meg underlegen ift forbruk. Det er faktisk et bevisst valg å bo i et mindre hus, bruke opp den bilen vi har, ikke bytte sofa bare fordi og å ikke fly jorda rundt årlig. Det burde overhodet ikke gi meg en følelse av underlegenhet!