[nokon]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg er litt enig med deg altså. Selv om jeg skjønner hvordan noen kan se annonse for restplasser og tenke "det kan til og med jeg greie å skrape sammen til", og ta sjansen, for at ungene for en gangs skyld skal kunne komme på skolen og være dem som forteller om en fin utenlandsferie. Og at de kan leve på det en stund, kjenne på følelsen av å nyte livet litt, for så å ta "straffen" etterpå. Men ikke en treåring. For en treåring holder det å dra på en "ny" lekeplass på andre siden av byen, de har ikke noe forhold til syden eller hva andre barn gjør i sine ferier.

Men det med utenforskap pga manglende ferie handler jo om så mye mer enn selve ferien, det handler om å være utenfor på alle områder. Vi har heller aldri vært i "syden", og reiser ikke på utenlandsferie hvert år. Men ungene har alltid det de trenger, fine klær (ja, som i dunjakke kjøpt på tilbud til kr 699, ikke dunparkas til 4000), gode sko, det de trenger av sportsutstyr, de får være med på de fritidsaktivitetene de vil, får dra på kino og i svømmehallen i ny og ne, bor i et hus hvor de har plass til å samle masse venner, og får ukepenger de kan "klatre bort" i byen på lørdag. Om de føler seg utenfor på grunn av manglende sydenturer så er de så grundig innafor på så mange andre områder, at det takler de glatt. Og enkelte år har vi da hatt både dyre og opplevelsesrike ferier, om vi ikke har vært i "syden", og selv om det betyr rimeligere ferie året etter. Så da er det lett for meg å si at de fineste ferieminnene ungene mine har er fra gården til besteforeldrene eller telttur i Bymarka. Både vi voksne og barna kan nyte disse feriene på en helt annen måte enn vi ville gjort om vi visste at det var den eneste muligheten vi hadde, og følte at ungene falt igjennom på absolutt alle områder.

Men det er klart du har mange som gjør håpløse prioriteringer, og har et helt forvrengt bilde av hva det er en selvfølge at man skal. Jeg har hatt en leieboer som var konsekvent i pengenød, som alltid betalte husleia for sent, og alltid hadde unnskyldninger. En gang var unnskyldningen at hen var blakk fordi hen hadde vært med venner på Guns'n Roses-konsert i Sverige, og alle pengene gikk til det. Da kjenner jeg at jeg sliter litt med sympatien.

Ja, der har du eit viktig poeng. Det er nok stor forskjell på å vere den som aldri har reist til Syden, men som samtidig har store mengder lego og ny sykkel, og å vere den som verken har leiker eller utstyr eller får reise på ferie. Så at totaliteten har betydning for grad av utanforskap kan eg godt vere med på.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Fattigdom vil alltid være realtivt til samfunnet man lever i. Også kan man selvsagt mene at det er dumt å leie en liten, fuktig kjellerleilighet på Nordstrand framfor å fortsette å bo på Bjølsen (selv om jeg er usikker på om det egentlig gjør noen økonomisk forskjell?), og å ønske seg en sydentur og ofre noe for å få det. Det jeg syns er greit med Alm sine eksempler er at de viser at fattigdom ikke bare er én, veldig definert ting.

Også syns jeg artikkelen til han som startet denne diskusjonen denne gangen er helt på jordet. Kunne han ikke kalt det "Nøysomhetslykke"? Det er jo flott at han og familien lever som de gjør, men de er ikke fattige. Dette er jo bare rehashing av "simple living"-trenden, hvor rike familier solgte det de hadde og flyttet inn på et shabby chic torp i Sverige.

Ja, han som starta denne diskusjonen var heilt håplaus.

Når det gjeld det å flytte frå Sinsen til Nordstrand, slik eg-personen i romanen til Birgit Alm gjer, så blir det vanskeleg for meg å fortsette å operere med ein definisjon som går på grad av utanforskap. Romanfiguren og barnet har like mykje som klassekameratane i den offentlege skulen og naboane i blokka på Sinsen, men blir flytta til Nordstrand for å gå på Steinerskolen, saman med elever som betaler 20K for skuleplass på ein skule som ikkje opererer med gratisprinsipp for aktivitetar. Går denne fiktive karakteren til Birgit Alm frå å vere gjennomsnitteleg til å bli fattig, når ho flytter?

Dette med relativ fattigdom er vrient, nettopp fordi det kjem an på kven ein samanlikner seg med. Dei tre nærmaste naboane våre har bilar som koster meir enn ein million. Dersom eg skal samanlikne meg med dei, har vil lite. Men dersom eg skal samanlikne meg med folk som ikkje har vore like heldige som meg, med tanke på når dei kom inn på bustadmarknaden, har eg veldig mykje (sjølv om mykje av det eg har er fiktive pengar (verdiauking) som er låst til bustad).