[Luvi]

Desverre så må jeg nok helt ærlig kunne si at jeg var flau av min far i hele ungdomstiden, til tider er jeg det enda. Dvs, jeg har så og si ingen kontakt med ham foruten det som er strengt tatt nødvendig. Grunnen til at jeg val flau har nok utgangspunkt i livsstilen til min far og det at han sjeldent stilte opp for meg og min bror til tross for at det var hos han vi bodde. Det var heller besteforeldrene våre, som bodde under samme tak, som tok seg av oss.

Det er utrolig synd å tenke på at jeg følte det slik, og fortsatt gjør det. Jeg håper inderlig jeg greier å være en mye bedre rollefigur og et forbilde for mitt barn, og at hun vokser opp med å føle at hun elsker meg og pappaen. At vi ikke gir henne noen grunn til å være flaue over oss, til tross for det faktum at en tenåring finner vel gode grunner til å være flau over sine foreldre uten at det er noe veldig negativt bak det.