[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er nok «slik» i perioder, i alle fall på eigne vegne. Eg tenker ofte at det eg treng når alt er mørkt og tungt, er ikkje løysingsforslag eller diskusjoner om halvtomme eller halvfulle glass. Det eg kan trenge er å bare ha folk rundt meg, som lar meg vere der eg er, og som ikkje bryr seg om å snakke om kva som er oppi det jævla glasset. Så lenge personen ikkje etterspør løysingar, er det ikkje nødvendig å gå inn i det. Det går an å bare gjere ting saman, utan å skulle løyse verdensproblemer på ein kveld.

(Ja, eg strever med overdrevent løysningsorienterte folk).

Jepp, noen ganger har en slik tilnærming også noe for seg. Har merket det et par ganger når venner og familie har stått i samlivsbrudd eller gått på andre smeller og blitt deprimerte og hatt stort behov for å øse ut. Jeg kan lytte og snakke om de samme tingene lenge, mens mannen min fort blir rastløs, lei og irritert av gjentakelser og det han opplever som negative holdninger. Fascinerende å se hvor forskjellige folk er. For min del er det nok ikke slik at sutring hos andre suger noe særlig energi (til det sutrer jeg for mye sjøl, skjønt jeg prøver jo å gjøre det med litt humor).