[Matilda]

Jeg tenker ikke på det som ferieblues, men så lenge jeg har jobba som lærer har jeg alltid ei uke i starten av ferien der jeg er sliten, men rastløs, og ikke helt klarer å gire ned. På min skole har vi muntlig eksamen siste skoleuka, så det er fullt trøkk døgnet rundt de siste ukene, og så bråstopp. Så sant jeg kan sender jeg ungene i barnehage/SFO den siste uka i juni, og bruker de første fridagene mine på å gjøre ingenting/pleie migreneanfall/få stresset ut av kroppen. Det er dumt å legge familieferie til den uka, for da er jeg for sliten til å leve opp til både egne og andres forventninger. Mannen er også innforstått med at jeg trenger lenger tid enn ham på å lande, heldigvis, så jeg får vanligvis ro til å hente meg inn før vi skal dra noe sted. (Og ja, jeg veit at det er et privilegium å ha flere friuker i strekk, og at alle ikke har mulighet til å gjøre det slik.)

Etter at vi blei flinkere på å avklare forventninger til ferien i familien, synes jeg vi får det til ganske så bra. Vi har alle behov for rolig tid og hvile, og blir lite trivelige å ha med å gjøre om vi er for slitne, men samtidig må vi legge opp til noen opplevelser nå og da, for særlig ungene kjeder seg om ingenting skjer. I år har vi gjort unna ferieturen (som i grunnen gikk ganske dritt, med alt for mye kjøring, slitne unger og en totalt ufordragelig femåring som ødela for alle andre, men det får vi bare lære av til neste år), og de neste tre ukene blir det hjemmeferie. Vi har noen prosjekter i hus og hage, men planlegger å få til en dagstur av noe slag sånn hver tredje-fjerde dag, og så skal jeg invitere noen av ungenes venner innimellom. Satser på at det gir alle en passelig balanse mellom hvile og action. Verken mannen eller jeg liker oss når det blir for varmt, så vi er godt fornøyd med vanlig, norsk sommer, med litt regn og et solgløtt nå og da. Jeg ønsker meg sol og terrassehenging hjemme, men lengter ikke til varmere strøk om været blir dårlig, og sånn er det vel for mannen også. Ferieturer er for opplevelsenes del, ikke for værets, så det hender mannen og jeg får glemt inn ei langhelg uten barn seinere på året, der vi kan gå på museum og spise en middag eller to uten hylende unger under bordet. Det holder lenge.

Ungene har ingen spesifikke forventninger til ferie, trur jeg, men de pleier å sette pris på en dag med fornøyelsespark, en Oslotur eller en strandtur eller to i løpet av sommeren. Her hjemme ønsker de seg gjerne en gåtur med Pokemon Go, en tur til en lekeplass eller å få være med i butikken uten brødrene - problemet er helst at de ikke er så samstemte i hva de vil når, så det er alltid minst én som lager dårlig stemning, men sånn er det bare. De lærer seg forhåpentligvis å lide seg gjennom andres moro i stillhet etter hvert.