[Timar]

Jeg syns dette startet ut som en interessant historie. "Plastposegutten" var tydeligvis en stor mediesak på begynnelsen av 90-tallet, og jeg leste de første par kapitlene med interesse. Og etterhvert med stigende irritasjon, da alt var utbrodert i det uendelige, og alt jeg ble nysgjerrig på måtte leses i et senere kapittel, som jeg måtte vente flere dager på.

Etterhvert har jeg lest med en flau smak i munnen. Det er en tynn og utvannet historie, både det som står om alle bipersonene i Norge og om reisen til Manila. Og det at de oppsøkte gutten i Manila, og etterhvert endte med å fortelle ham hva som var skjedd, på tross av at moren tydelig ikke ønsket å fortelle hele historien, DET er rett og slett usmakelig.

Jeg er spent på hvordan denne saken blir bedømt presseetisk. Moren er jo lett å finne ut hvem er, både ved hjelp av bildene og ved at sønnen navngis. Hvordan kan Dagbladet tillate seg å pare informasjon om et enkeltmenneske med særdeles sensitiv informasjon om mulig fødselspsykose, eller eventuelt enda verre omstendigheter etter fødselen?