[Retz]

Jeg skyr de fleste settinger hvor det er forventet at jeg skal mingle og småprate med mange mennesker jeg ikke kjenner. Som arrangementer av ulike slag, selskap og fest, men også mindre grupper med mennesker jeg kjenner hvis en eller flere av disse er av den oppmerksomhetskrevende typen som tar stor plass. Ubehaget består i en blanding av kjedsomhet og en opplevelse av å kaste bort dyrebar tid på aktiviteter som ikke tilfører meg noe som helst. Jeg kan nærmest bli desperat etter å komme meg bort. Er det mulighet til å trekke seg litt unna, - uten at velmenende personer med gjeterhund-tendenser på død og liv skal inkludere tilbake i flokken - så kan jeg ha en viss interesse av å observere menneskene rundt meg. For å dempe følelsen av intens ulyst over å befinne meg i situasjonen.
Fulle og/eller innpåslitne personer har jeg ikke så store problemer med, da kan jeg gi tydelig beskjed om at vedkommendes nærvær ikke er ønsket.

Å være sammen med mange, ukjente mennesker med felles interesser går derimot strålende. Jeg har skravlet meg gjennom utallige store sykkelarrangementer som VM og Tour de France, og kan regelrett bli ruset på stemning og mennesker i en slik setting. Det samme med fjellturer i inn- og utland. Sistnevnte har jeg dratt på alene og i regi av utenlandske turoperatører, men møtt de andre i gruppa på/nær startpunktet for turen. Hundetreninger, uformelle familiesammenkomster etc. er også settinger hvor jeg koser meg. Jobbmøter og seminarer er uproblematiske, men jeg er aldri med på sosiale greier på kvelden. Nok er nok. Og selv med min tannlegeskrekk så tror jeg at et tannlegebesøk hadde vært å foretrekke framfor en fest. Det går fortere over.