[millact]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er den følelsen jeg har overfor mine barn også mange ganger. Eldste har vært nødt til å klare en del ting selv, som andre barn har fått mye mer oppfølging på, fordi jeg er syk og ikke er tilgjengelig alltid. Men så ser jeg at det slett ikke er så brutalt for ham som det føles for meg. Han er trygg, komfortabel og vokser med oppgavene. Så jeg vet med meg selv at hadde jeg vært frisk og hatt muligheten til "fotfølge" ham mer, så hadde jeg også undervurdert ham. F eks. hans evne til å stå opp selv til rett tid, kle seg, spise frokost og komme seg avgårde til skolen i fornuftige klær. Han klarer det med glans! Så det er først og fremst min foreldresamvittighet som lider, og det kan jeg leve med.

Nettopp! Jeg har flere ganger måttet gå på jobb mens eldste har måttet lage seg frokost og kommet seg avgårde til skolen. Det går, hun har vokst på det. Noen ganger må man jo bare.