[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og. Det er ikke at jeg ikke vil prate med folk. Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Pebbles? Det var JEG som sa noe klokt, altså, JEG, JEG! Ser du meg ikke? Hæ? Får jeg ikke den oppmerksomheten jeg fortjener?