Vis enkelt innlegg
Gammel 09-01-17, 10:53   #119
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 35.075
Blogginnlegg: 673
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Haha, måtte ha resten i ny post, da det viste seg at vi har lengdebegrensning på poster på forumet! Maks 60 000 tegn. Hmf.


51. Preacher (sesong 1). Jeg var i sin tid veldig begeistret for Garth Ennis' over-the-top voldelige, uærbødige, hylende morsomme og sporadisk til og med gripende tegneserie om den hardtslående texanske "predikanten" Jesse Custer, hans irske vampyrkompis Cassidy og en lang rekke fantastiske bipersoner. Det har alltid vært morsomt å fable om hvem som burde spille hvem i en eventuell filmatisering, og jeg har alltid vært skeptisk til en faktisk filmatisering av historien. Og den foreliggende TV-serien er da heller ikke helt vellykket, selv om det hele ser veldig bra ut. Joda, det er masse å like her. Ruth Negga fremstiller Tulip som noe ganske annet, og langt mer interessant, enn det hun fikk være i grunnteksten, og en fabelaktig Joseph Gilgun gjør Cassidy til det komiske høydepunktet (som han var i tegneserien), men noe mer overraskende blir han gradvis til hjertet i serien også. Mye fordi Dominic Coopers Jesse er så emosjonelt utilgjengelig i mesteparten av denne sesongen at det er vanskelig å få noe forhold til ham. Når man omsider får det, er han klart både solid og sjarmerende nok, og det er mulig at sesong 2 kommer til å ha mer fremoverdriv - i så fall stemmer det kanskje, som jeg leste et sted, at denne første sesongen er verdens lengste prolog! Jeg håper i alle fall at serien greier å bli morsommere enn den har vært hittil. Så dyster og brutal som den er, er den nødt til å balansere dette med store mengder upassende humor.

52. Steven Universe (sesong 1). Åh, fantastisk! Dette ser ut som en bagatellmessig, småabsurd, lett japansk tegnefilmserie, og det er den forsåvidt også - bortsett fra det med bagatellmessig. Den er virkelig morsom, og kjempesjarmerende, med nydelige personer og en historie som vokser frem etter hvert, samtidig som alle de små enkeltstående episodene gir praktfullt ukonvensjonelle og ganske rørende små historier som illustrerer (hvis man er i analytisk modus) temaer som familie, kjønnsstereotypier, utilstrekkelighet, sorg, kjærlighet og vennskap (og andre typer forhold), det å være annerledes, utradisjonelle familier, det å være foreldre, og fremfor alt det å være barn. Men aller mest er serien veldig bra. Og morsom. Og trettenåringen elsker den.

52. Mary Poppins. En klassiker fra 1964 som jeg hadde vage, bortimot førti år gamle minner om, og som står seg aldeles utmerket. Julie Andrews er glitrende som tittelrollens bestemte, men lett anarkistiske super-nannyen (og trettenåringen og jeg var skjønt enige, i ettertid, om at hun nok ganske sikkert er en time lady). Familien Banks, som hun kommer susende inn i - eller rettere sagt svevende ned i - kan absolutt trenge hjelpen hennes, både den ekstremt firkantede bankarbeidende faren og den kjærlige, men ytterst fraværende suffragette-moren, og ikke minst de to forholdsvis oversette barna, som får et hardt etterlengtet innslag av eventyr, magi og moro inn i livene sine. Dansesekvensene er vel litt i lengste laget for et moderne publikum, men Dick van Dyke er ustoppelig sjarmerende som den dansende feieren Bert, og det hjelper jo. Og med et voksent blikk er det vel ganske åpenbart at det er herr Banks som er den egentlige hovedpersonen - det er han som aller mest trenger Marys (og Berts) hjelp, og det er han som går gjennom den mest åpenbare utviklingen i filmen. Alt i alt en både underholdende og rørende film for alle aldersgrupper.

53. Love & Friendship. Veldig underholdende filmatisering av et av Jane Austens ungdomsverker, brevromanen Lady Susan. Hovedpersonen, lady Susan selv, er en nyslått enke nesten helt uten skrupler og med enorme manipuleringsevner, og blir spilt av Kate Beckinsale, som ser ut til å storkose seg i rollen. Historien er grunnere og mer infam enn de mer kjente Austen-romanene, men kanskje desto morsommere. Og om man skal løfte blikket litt fra å fryde seg over intrigemakeriet og de narraktige bipersonene, så er det jo en klo eller to å spore i fremstillingen av hva som kan skje med en lynende intelligent og ambisiøs person som ikke har muligheter til å bruke evnene sine til noe matnyttig eller viktig. En bagatellmessig, men veldig vellaget og morsom film.

54. The Assassin. Kinesisk film med handling lagt til rundt år 700, med et bakteppe av (for oss) helt ukjente og relativt uforståelige politiske manøvreringer i en liten provins som bare har vært selvstendig fra keiserriket i en drøy mannsalder. En eksepsjonelt langsom og dvelende film sentrert rundt en ung, leiemordertrent kvinne som kommer tilbake til hjembyen sin og forsøker å manøvrere mellom sine ulike lojaliteter. Filmen er utrolig vakker; nesten hver eneste scene (eller tablå) kunne vært et maleri, men stillstanden ble nesten i meste laget, og det var litt vanskelig å forstå hvem alle de ulike personene var, siden det var så lite dialog å identifisere dem med.

55. Assault on Precinct 13. En av John Carpenters tidligste filmer, fra 1976. Den er til dels en moderne gjenfortelling av Rio Bravo, men er (av budsjetthensyn, visstnok) lagt til Los Angeles' indre by, og filmatiseringen og fremstillingen av skurkene/fienden er aller mest basert på George Romeros genredefinerende zombiefilm Night of the Living Dead fra 1968. Man kan vel ikke kalle dette en bra film, akkurat, men den er absolutt underholdende, med sine stiliserte, typebaserte hovedpersoner, noir-hardkokte dialog og sporadisk nesten sjokkerende voldsbruk. Selve handlingen i filmen er temmelig tynn og lite sammenhengende, men den er der bare for å danne bakteppe og sette opp situasjoner som hovedpersonene skal forholde seg til, så det er i grunnen greit. Og det blir kanskje feil å si at filmen er pakket full av actionfilmklisjeer, siden den nok har vært en viktig medvirkning til å skape disse klisjeene. Musikken til John Carpenter (som var hovedgrunn til at vi valgte å se filmen nå; vi skal på konsert med Carpenter selv i neste uke) er karakteristisk og var den gangen ganske nyskapende, og er klart med på å skape den klaustrofobiske og veldig "moderne"/"urbane" stemningen i filmen.

56. Halloween. Horrorklassikeren fra 1978 er en av John Carpenters aller mest kjente filmer, og den filmen som gjorde Jamie Lee Curtis kjent. Nå ser den ut som en nesten komisk klisjefylt historie, men man må huske at filmen introduserte mange av disse klisjeene selv. I likhet med Assault on Precinct 13 er selve hovedhistorien ganske tynt konstruert (prologen gir forsåvidt en ganske interessant introduksjon til Michael Myers, men ingenting senere i filmen følger opp dette, og han er et veldig "tomt" monster), men både settingen og enkeltscenene er effektivt realistiske, og antagelig veldig lette å kjenne seg igjen i for tenåringer på 1970-tallet, som jeg antar var hovedmålgruppen for filmen. (For øvrig var det veldig morsomt å merke seg hvor utrolig mye fjorårets It Follows ligner på Halloween - ikke bare er settingen og deler av handlingen klart inspirert av den, men mange av scenene er visuelt nesten identiske.) Mye av skrekkfilm i denne genren baserer seg på ideen om at "sex dreper", men i Halloween er det lite som tyder på filmen/filmskaperen selv er misogynistisk eller seksualfiendtlig (selv om Michael Myers selvsagt er begge deler). Tenåringene er fremstilt ganske sympatiske og realistiske, og særlig Jamie Lee Curtis spiller veldig bra.

57. The Fog. Nok en horrorfilm fra Carpenter - denne gangen en spøkelseshistorie, så altså med mye mer overnaturlig preg enn i Halloween, men også her er det fortiden som kommer tilbake for å dels straffe nåtiden og dels gjenta volden som har skjedd tidligere. Handlingen henger ikke så godt sammen her, og selve horrorhistorien er mindre stram; det er lett å lage billige poenger ut av at tittelen antyder noe som er vagt og ikke så veldig håndfast. På den annen side ser filmen veldig flott ut, med praktfulle naturbilder og mange scener med fantastisk utsikt fra fyrtårnet over den lille byen, og mye fin og urovekkende filming av tåke som nærmer seg. Jeg synes dessuten spøkelsene/monstrene, og de bitene vi får av deres faktiske historie (via den fordrukne presten), er veldig effektive, og så likte jeg hvordan filmen viser at den ganske idylliske lille byen hviler på en horribel historie, som så mye av USA (og Vesten generelt).

58. Big Trouble in Little China. Vi fortsetter med John Carpenter igjen, nå halvveis ute på 1980-tallet. Ordentlig tøysete, men morsom actionfilm, med Kurt Russell i hovedrollen som ekstremt amerikansk lastebilsjåfør-tøffing med alle de morsomste replikkene i filmen. (Han er aller best når han spiller stor og dum, noe han er virkelig flink til!) Den kinesiske kompisen, Wang Chi (spilt av Dennis Dun) er også morsom, og har mer historie og personlighet enn bare å være den lille, orientalske sidekicken. Kampscenene, med enorme mengder parodisk ninjaaktige kinesiske gjengmedlemmer, blir langtrukne for min smak, men filmen som helhet er absolutt underholdende. Til og med Kim Cattrall gjør en bortimot hederlig innsats.

59. Hunt for the Wilderpeople. Superunderholdende, uærbødig og sjarmerende newzealandsk eventyrfilm; en morsom variant av den typiske buddymovien om to outsidere som ender opp i felles trøbbel. Filmskaperen, Taka Waiti, stod også bak den hysterisk morsomme vampyrparodien What We Do in the Shadows, men de to filmene har ikke stort til felles ut over at begge foregår i New Zealand.

[b]60. Westworld.[/b› Michael Crichtons drama fra 1973 utspiller seg i en fornøyelsespark med western-tema befolket med ekstremt livaktige roboter, der man kan leve ut alle actionpregede (eller umoralske) westernfantasier man måtte ha. I likhet med i Jurassic Park fremheves det flere ganger at alt er helt trygt og ingenting kan gå galt, og i likhet med i Jurassic Park viser dette seg å være veldig, veldig feil. Jeg tror kanskje ikke Michael Crichton liker fornøyelsesparker. jeg. Filmen er ganske datert og egentlig ikke så veldig spennende, men Yul Brunner er kul som ustoppelig, Terminatorlignende revolvermann-robot, da.

61. Westworld (sesong 1). Løst basert på Michael Crichton-filmen, men med mye større scope og langt mer interessant tematikk. Jeg likte den ekstremt godt gjennom nesten hele sesongen, men selv om jeg egentlig likte slutten også, mistet jeg en god del av den emosjonelle tilknytningen til serien og personene i løpet av de siste episodene. Men jeg har fremdeles troen på Nolan og er spent på hva han skal bruke sesong to til.

62. Don't Breathe. Temmelig effektiv og klaustrofobisk horror-/dramafilm som sklir litt for langt ut i ick-territorium i siste akt, men jevnt over er veldig godt laget.

63. Steven Universe (sesong 3). Fortsetter å være Podens storfavoritt, og vi er begeistret for den alle sammen. Se ellers omtale i bloggen min.

64. Bridesmaids. Forholdsvis forglemmelig komedie, men jeg liker stort sett Melissa McCarthy, og det gjorde jeg her også.

65. Yarden. Dystert, svensk sosialrealistisk drama på Troll i Eske på Cinemateket. Iskalde omgivelser og et ganske iskaldt samfunn, og en distansert, men effektivt rystende historie om klasseforskjeller og sosial dumping, opplevd av en person som hittil har hørt til en beskyttet og selvopptatt nedre middelklasse.

66. Blue Ruin.

67. Fantastic Creatures and Where to Find Them.

68. Arrival.

69. Doctor Strange.

70. Blood Simple.

71. No Man's Land.

72. Rogue One: A Star Wars Story.

73. Finding Dory.

74. The Return of Doctor Mysterio (Doctor Who Christmas Special)

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Datteren (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.

Sist redigert av Skilpadda : 15-01-17 kl 00:23.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat