[My]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Slik hadde jeg det hver eneste onsdag i fjor vår. Hun sluttet i korpset til sommeren.

I dag er det åtteåringen som synes karate er kjedelig. Godt det bare er to ganger igjen før sommeren.

I går endte det med at frøkna dro likevel, fordi alternativet som fristet mer likevel ikke var aktuelt, og fordi jeg truet med å melde henne av hele greia, etter en lang moralpreken.

Hun kom hjem etter aktiviteten og strålte, for det hadde vært såååå gøy, og nå gleder hun seg MASSE til neste uke.

Jeg merker jo en viss forskjell på om de virkelig ikke trives med aktiviteten, og om det er en enkelthendelse, noe helt bestemt de gruer for på en enkelt trening, eller bare noe annet som frister akkurat den uka. De kan godt finne på å si at de ikke synes det er noe gøy og har lyst til å slutte (til tross for at det var kjempegøy uka før), i stedet for å fortelle den egentlige grunnen, men da får jeg snakket dem igjennom det. De får i alle fall ikke lov til å slutte på telefonen til meg på jobb samme dag som aktiviteten skal være. De må pent tenke litt mer igjennom saken, og gå på en siste trening før de er sikre.

Men da eldste bestemte seg for å slutte med turn skjønte jeg at hun mente det. Det var en vanskelig og tung avgjørelse som hun hadde tenkt på lenge, og bestemte seg endelig etter ei trening som var "dråpen". Jeg spurte om hun ikke ville prøve ei trening til, eller kanskje slutte etter neste stevne, så hun fikk med seg det, og jeg foreslo til og med å bytte til en annen turnforening. Men hun var fundamentalt urokkelig og jeg skjønte at det ikke var noe å mase om. Da handlet det om noe annet enn at treningene var kjedelige eller at venninnene skulle noe mer spennende.