[Polyanna]

De har basert seg ganske mye på Dianas fortelling, og jeg syns det er greit å huske på at de er fortalt av en veldig fortvilet, veldig bitter og temmelig ustabil kvinne midt i en forferdelig skilsmisse. Når man hører dem i sammenheng så er det veldig hoppende og til dels ikke konsistente. Hun har helt tydelig hatt ganske store psykiske, ubehandlede problemer helt fra hun var ung, og det er ikke alltid like lett å leve med heller, tross alt. Spesielt ikke når man hverken kjenner hverandre veldig godt, eller på noen måte er kompatible sånn at de kunne forstått hverandre. Jeg syns den scenen der han gir henne en nydelig bok, en førsteutgave om familien hennes - en gave han åpenbart har lagt omtanke i, men som bommer fullstendig på en ganske lett-hodet ungjente, og hun har laget en tape av seg selv som synger en musical-sang, noe han med sin kulturelle og tilbakeholdne oppdragelse selvsagt syns er skrekkelig vulgært, er veldig presis. (Den har sikkert ikke funnet sted, men den er "godt jugd", som Nenne pleier å si. Jeg tror det beskriver dynamikken mellom to mennesker som overhodet ikke forstår hverandre, og som fokuserer mest på seg selv, veldig godt).