[Gyda]

Opprinnelig lagt inn av søster, her.

Tror jeg nok det er. Jeg kan se tilbake på mang en gang hvor jeg har følt meg veldig fin, men som jeg i ettertid skjønner at jeg absolutt ikke har vært det.
Rett og slett fordi jeg er veldig blek og har rødt hår. Hvis jeg kler meg i pasteller ser det ut som om jeg har skjørbuk. Samme hvor mye utstråling jeg har med innefra. Det tok veldig lang tid før jeg skjønte dette selv, og har derfor brukt store deler av nittitallet på å se rar ut.

Ja,jeg er helt enig. Man kler absolutt ikke alt selv om man føler seg vel i det. Jeg og en venninne som begge er tjukke kan godt kle oss i sekkeklær og mens jeg selv føler meg komfortabel og molbotenker at ingen nå ser kroppen min kan jeg godt tenke at "kjære vene, du ser ut som et uflidd dass og burde ha på noe som kanskje fremhevet det som er bra med kroppen din" om venninnen min. Vi ser begge ut som dass i sånne klær, uansett hvor komfortable vi føler oss.

Den andre ytterligheten er når en er femogførr og 25kilo for tung og kler seg i åletrange jeans med low waist og stramt belte med spyttepåtopp og ikke skjønner at magen uansett skjuler hele beltet. Ikke pent.

Jeg kjenner dessuten en femtiåring som kler seg i klær min tenåring ikke ville blitt sett levende i noested. Hun er som en kloning av madonna på det verste og det er direkte pinlig å treffe på henne. Datteren hennes har nesten gått under jorden.