[DM]

Jeg synes boken gikk litt treigt i begynnelsen, og at det rike språket som jeg etterhvert i boken begynte å kose meg litt med virket litt som at han kunne servert et eple, men på død og liv skulle servere hele fruktfatet.

Etterhvert som boken skred frem var det endel beskrivelser og episoder som jeg humret endel over, men det aner meg at det er noe helt annet enn det endel av dere har kost dere med. Jeg koser meg ikke så mye med historie. Historie er kjekt å få med, og få litt opplysninger om, men når det blir for mye da gjesper jeg. Det var ikke så alt for mye i boken, og det som var var for det meste knyttet bra til handlingen.

Jeg synes episoden om han som bare måtte ha røyk var helt ubetalelig. Den billedliggjorde så utrolig tydelig hvor irrasjonell og ubetenksom endel røykere er. Han måtte ha røyk, han gikk ut i gatene med snikskyttere for å få tak i, og så etterpå, så sto han å så på militærstyrkene som kjørte gjennom gatene og skjøt på alt som bevegde seg: så gjør han det utenkelige, han tenner en fyrstikk for å ta seg en røyk og får (selvfølgelig) en kule i hodet.
Ikke at jeg sier alle røykere er dumme, men det beskrev bare så utrolig godt hvor ubetenksomme man blir i sin avhengighet. (Jeg kom som 16 åring hjem til min mor fra fest med pustevansker pga røyk, og mamma tok godt vare på meg, og laget kamillete og satt meg til med forstøverappparatet hennes (hun har KOLS), og så snart jeg var litt bedre, så pustet hun lettet ut og tente seg en røyk ved siden av meg. )

Ellers, så var det spennende å følge alle relasjonene i boken. Det skjedde endel både enkle og søte og helst litt sære ting i relasjonene. Forfatteren fikk veldig bra til å forklare hendelsene psykologisk så vi lett kunne ha sympati med og forståelse for det som hendte av både småjenter som klinte og søsken som hadde sex og andre kontroversielle tema.

Det kom stadig nye overraskelser, og det skjedde noe hele tiden. Slik at selv om tiden gikk fremover, og vi fikk innblikk i de ulike relasjonene, så var det endel annen handling også, og jeg synes forfatteren fikk til en veldig god balanse mellom progresjon, relasjoner og "action".

Det jeg ikke likte så veldig godt med boken, var slutten. Der Desmona hadde vært ute av historien lenge og plutselig kom inn igjen på den måten hun gjorde. Og så synes jeg det var høyst merkelig at hun som hadde kjempet hele livet for å holde på hemmeligheten sin skulle sånn helt uten videre røpe den slik hun gjorde. Så enkelt liksom. Egentlig, så er det kansje forståelig i og med at hun var en sånn som hele tiden forventet det verste, og at det kansje var en lettelse for henne at det endelig skjedde. Men jeg hadde ventet meg litt mer motstand og skam. Men når jeg tenker meg om, så hadde det blitt litt kjedelig og "forventet". Også synes jeg at forløpet på bestefarens alzheimer var usansynlig. Eller når jeg tenker meg om, så synes jeg vel det var for enkelt det også, men det var på en måte en del av skrivestilen i boken.

Alt i alt er jeg ganske fornøyd med boken. Det er ikke en bok jeg hadde plukket opp og lest på eget initiativ, og den var litt annerledes enn endel andre bøker jeg har lest, men absolutt verdt å ha lest.