[Crimina]

Jeg svarer her jeg.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg lot nettbruk ta helt av for noen år siden. Da gjorde nettbruken meg svært deprimert og jeg måtte til slutt gjøre noe. Jeg forsvant fra forumverden ei god stund. Rundt 2 år.

Så har jeg våget meg litt videre. Jeg har blitt flinkere til å skille nettlivet fra det virkelige liv.

Når jeg lukker laptopen min, så er det virkelig liv som teller.

Slik var det ikke for noen år siden. Da styrte nettbruken meg veldig. Jeg ble trist, sint, frustrert osv over ting som skjedde på nett.

Jeg var ikke flink til å skille sak fra person, og gjorde nok en del dumme ting, som jeg angrer på nå.

Men, hovedgrunnen til mine psykiske problemer, ligger nok ikke i at jeg bruker nettet. Det er nok barndom og oppvekst og opplevelser i det voksne liv som har "ødelagt" meg.

For meg så har jo nettlivet gitt mye glede også, siden jeg er ganske glad i å skrive. Jeg har lettere for å utrykke meg skriftlig enn muntlig. Skriving har blitt terapi for meg på en måte.

Og jeg er jo litt impulsiv og skriver litt for åpent, og har også fått mye pepper for det. Men jeg prøver å forbedre meg og skjerpe meg. Men fortsatt kan jeg si, og gjøre ting som kommer litt uheldig ut, og jeg jobber stadig med å forbedre meg.

Men for meg har mye av mitt "sosiale" liv vært på nett. Fordi jeg har så sterk sosialangst og ikke har hatt så mange venner IRL.

Jeg kan jo ikke si noe sikkert her, kan jo godt være at depresjonene mine forsterkes pga. nettbruken min. Men jeg føler ikke det selv. Det er ting IRL som tynger.

Nettet har gitt meg mye bra også, noen gode venner og jeg har fått mange gode tips og råd. Mye har hjulpet meg videre i livet, og gjort meg sterkere.

Litt dårlig til å forklare og dette ble sikkert litt rotete også.