[Darth]

Nei, det gjør jeg ikke. Og så har det vært viktig for meg å prioritere skolens avslutninger. Gjør ikke vi det, så har jeg tenkt at det sender ungene noen signaler. Jeg har prøvd å tenke at selv om ikke alt er like viktig for meg, så er det viktig for de som opptrer. Og plutselig er det over, minstemann fylte 18 år i år, og jeg tar meg allerede i å savne noe av den liv og røre som tre små førte med seg. Uff, nå hørtes jeg ut som de hundre årene jeg er, hehe.

Jeg er jo lærer, og det siste kullet jeg hadde startet høsten for tre år siden. Jeg hadde dem kun noen måneder før jeg skiftet jobb, men ble likevel invitert på avslutningen deres nå på vg3. Da tenker jeg det samme, det betyr noe for (i alle fall noen av) dem om jeg kommer, og da prøver jeg å få til det. Det er jo en gave tenker jeg, at unge mennesker roper navnet ditt på gata og vinker, eller kommer stolt og viser frem en baby i en barnevogn. Man angrer ikke på investeringa da.

Når det gjelder foreldremøter, som nevnes over her, så er jeg enig i at en del av dem har vært en langdryg affære, uansett lengde, hehe. Jeg skjønner at de må ha dem, men her har jeg slitt med motivasjonen etter hvert som årene gikk. Vi har alltid vært en av oss, men jeg har ofte kommet oppgitt hjem. Da har jeg gjerne vært mer oppgitt over andre foreldre enn av lærerne, egentlig, det blir jo litt samme suppa om igjen og om igjen.