1. Nino Haratischwili: The Eighth Life (for Brilka)
En svær femgenerasjoners slektsroman om en (melo)dramatisk georgisk familie som gjentar sine feil igjen og igjen i forskjellige permutasjoner. På den ene siden er dette et veldig catchy skjebnedrama, mange av personene er velutviklede og komplekse, og på sitt beste er språket poetisk. På den annen side er det masse klønete historieeksposisjon, tidvis sentimentalt og klisjéfylt språk og noen personer som er så hemmelighetsfulle og irrasjonelle at det bare blir irriterende. Les på egen risiko.
2. Anton Tsjekhov: Onkel Vanja
Opplesing før teaterbesøk. Genialt og knusende trist. Men morsomt også, som Tsjekhov alltid er. Og overraskende aktuelt.
3. Alix E. Harrow: The Ten Thousand Doors of January
Alternative-universer-bok med mye sjarm og svært sjarmerende hovedpersoner. Men det blir for grunt og sentimentalt, og så kicker allegori-og-fabel-allergien min inn. Skal likevel innrømme at jeg slukte den i rasende fart og gråt to ganger.
4. Andrzej Sapkowski: The Last Wish
Ja, jeg ser på The Witcher, og ja, den er full av feil og mangler, men jeg ble altså tilstrekkelig fascinert av Geralt av Rivia til å gå løs på bøkene. Det var jo riktig moro (selv om slåssescenene blir litt langtekkelige iblant) – Geralt er en fin balanse av morderisk, kynisk og full av integritet, og mange av plottene er fiffige riff på velkjente eventyr. Dessuten slipper man den masete virringen mellom historielinjer og -tider som serien driver med.
5. Andrzej Sapkowski: Sword of Destiny
Minst like bra som den første novellesamlingen – det er mindre unødvendig slåssing, og fin dybdeutforskning av forholdene mellom personene. Og slutten er ordentlig rørende, og mye bedre håndtert enn i serien.
6.–8. Andrzej Sapkowski: Blood of Elves, The Time of Contempt, Baptism of Fire
Sapkowski egner seg nok egentlig best til noveller, han er ujevn og episodisk som romanforfatter. Noen av episodene er helt strålende, andre deler er dørgende kjedelige, og andre igjen hadde sikkert vært finfine om han ikke hadde insistert på å fortelle dem fra synsvinkelen til komplett ukjente og uinteressante nye bipersoner. Her har serieskaperne muligheten til å reise kjerringa.
9. Celeste Ng: Little Fires Everywhere
En øyeblikkelig favoritt! Nydelig og overbevisende om mødre og døtre og forskjellige typer sosiale fangenskap. Smart og elegant plott, minneverdige personer.
10. Andrzej Sapkowski: The Tower of the Swallow
De samme styrkene og svakhetene som før. Nydelige partier om Ciri. Masse irriterende og uvedkommende synsvinkelpersoner. Låghalt rytme, fra spennende til gørrkjedelig til spennende til rørende i rykk og napp.
11. Hilary Mantel: The Mirror and the Light
Jeg pleier å si at Cromwell-bøkene er de beste historiske romanene jeg vet om, men de er nesten en sjanger i seg selv, «intimt historisk portrett» eller noe slikt. Thomas Cromwells synsvinkel slutter aldri å være 100 % overbevisende, og slutten er rett og slett fantastisk.
12. George R. R. Martin: Fire and Blood
Vi leser fortsatt høyt hjemme, og siden døtrene mine er ekstrem-Westeros-nerder, kan vi ikke la noe materiale være ulest. Vi likte den overraskende godt – det tar litt tid å venne seg til den distanserte krønikestilen når man er vant til den intime synsvinkelbruken i ASoIaF, men på den annen side er noe av det morsomste med denne boka hvordan Martin leker med kjærlig med liksom-middelalderkilder.
13. George R.R. Martin: A Knight of the Seven Kingdoms
Mer høytlesning: Vi er da komplettister, så historiene om Egg og Dunk måtte også med. Og vi elsket dem! Egg og Dunk er utrolig sjarmerende, og forholdet mellom dem er bare det søteste. Dessuten er dette Martin i sin beste fortellerform, hvor han bygger fra hverdagslig ro til ekstrem spenning i alle novellene.
14. Ben Aaronovitch: False Value
Et liv for Peter Grant etter at den store historiearken er over!
15. Samantha Harvey: The Western Wind
En veldig intelligent og sjarmerende liten bok fra et miljø hvor religion er alt og overalt.
16. Maggie O’Farrell: Hamnet
Jeg er svak for fortellinger om Shakespeares ekteskap som antar at det kan ha vært lykkelig (Min favoritt er og blir Upstart Crow). I denne er Anne (her: Agnes) Hathaway praktisk talt en heks: visjonær og vilt intelligent og individualistisk, og ekteskapet deres er basert på at han selvfølgelig også var alle disse tingene. Boka er tidvis mer sentimental enn jeg tror Agnes ville likt, men slutten er nydelig.
17. Ursula le Guin: A Wizard of Earthsea
Det er alltid gøy å gjenlese bøker fordi 17-åringen leser dem for første gang. Og det er en nydelig opphavsfortelling.
18. David Mitchell: Utopia Avenue
Jeg har lest flere anmeldere som sier at dette er en nydelig bandroman og at de vanlige Mitchell-greiene bare er i veien. Men jeg synes det er helt omvendt – jeg synes bandhistorien er i enkleste laget og at det ødelegger en del at en av synsvinkelpersonene (jeg mener deg, Dean Moss!) er så gruelig irriterende (selv om jeg liker resten). Men jeg simpelthen elsker den autistisk-besatte gitaristen Jasper de Zoet(!) og måten han (selvsagt!) kjører historien inn i kjent Mitchell-territorium, og etter at det skjedde, forsvant all tvil.
19. Suzanne Collins: A Ballad of Songbirds and Snakes
Det er en god idé, men dårlig utført. Collins greier rett og slett ikke å skrive den kompliserte og ikke udelt sympatiske eller moralske hovedpersonen sin på noen overbevisende måte. Du merker at hun forakter ham hele veien, og det ødelegger mye. Det var nok lettere med den heroiske og rakryggede Katniss.
20. Ali Smith: Summer
Siste del av Smiths årstidskvartett, og en fin og listig slutt som viser oss at dette ikke bare er en serie sinte politiske prosadikt, men faktisk én sammenhengende roman, for det meste om Daniel Gluck, og om kraften som ligger i vennskap og søskenforhold i mørke tider.
21. Ben Aaronovitch: Tales from the Folly
En veldig sjarmerende liten samling historier som er knyttet til The Folly på forskjellige måter.
22. Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah
Denne boka elsket jeg helt uten forbehold – særlig hvordan den så på det å være hjemme og det å være fremmed og utenforstående. Dessuten har den en sjeldent god hovedperson, og til og med en ekstraordinært engasjerende kjærlighetshistorie.
23. Susanna Clarke: Piranesi
Det er nesten ikke til å tro hvor forskjellig den er fra Jonathan Strange and Mr. Norrell (som jeg elsker) – kortfattet, knapp og ekstremt hemmelighetsfull, men veldig bra. Det er best å ikke vite noe på forhånd!
24. Robert Galbraith: Troubled Blood
Jeg synes dette er den beste Cormoran Strike-boka på lenge, først og fremst fordi den bruker så mye tid på Robin og Strikes følelsesliv og konflikter, som alltid har vært det beste i serien. Men mordplottet er også bra, og den er mye bedre redigert enn enkelte av forgjengerne. Noen elegant stilist er hun dog fortsatt ikke.
25. Colum McCann: Apeirogon
En roman formet som en plog av trekkfugler, og fuglene er 1001 historier som utgjør forgrunn, bakgrunn, digresjon, alt fortalt på lik linje, og absolutt ikke av Scheherazade. Men det er også en sann historie om en israeler og en palestiner som begge mister døtrene sine i konflikten. Utrolig nyansert, mangesidet (som tittelen lover), usentimental, full av håp uten å være naiv på noen måte. Anbefales!
26. Allie Brosh: Solutions and Other Problems
Den er nok ikke like fullkommen som Hyperbole and a Half, men den er da også en udødelig klassiker som intet hjem bør være foruten. Men selv om den er litt mer ujevn og klart tristere, er den full av alt det som Brosh er best til, spesielt skildringene av dyr og seg selv som lite, svært irrasjonelt barn (det er mange paralleller her). Og tegningene!
27. Jasper Fforde: The Constant Rabbit
Jeg ler alltid høyt av alt Fforde skriver, men denne var nok litt vel allegorisk og tung på den satiriske labben etter min smak.
28. David Nicholls: Sweet Sorrow
En temmelig konvensjonell historie om den bittersøte første kjærligheten, men med levende og overbevisende personer og veldig god dialog, og det blir aldri lettvint og sentimentalt.
29. C. Pam Zhang: How Much of These Hills is Gold
Det er en slags western, men en uvanlig, poetisk og tidvis fryktelig grim en, om to kinesisk-amerikanske søsken og gullgraverforeldrene deres i svært ugjestmilde omgivelser.
30. Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun
Romanen tar seg god tid til å bygge opp hovedpersonene i fredstid – hverdagslivene deres og forholdene dem imellom – og det betaler seg veldig når vi endelig kommer til den opprivende skildringen av Biafra-krigen. En virkelig god krigsroman.
31.–33. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Lexicon, The Demon’s Covenant, The Demon’s Surrender
Et hjertelig juleferiegjensyn med Brennans uimotståelige demontrilogi. Den første er og blir et mesterverk, og selv om de neste to er svakere, sluker jeg alltid alle tre på rappen hver gang.