[Marla Singer]

Jeg elsket denne boka, den var lavmælt og klok. Jeg synes ikke den var deprimerende, bare melankolsk og fascinerende om menneskelige mekanismer. Det var befriende at Stoner ikke var noen Typisk Helt, men at han levde et liv som på mange områder var mislykket; et dysfunksjonelt ekteskap, brutte relasjoner, en middelmådig karriere, de betydningsfulle kampene han ikke tok. Jeg mener imidlertid ikke at han lot foreldrene i stikken, det må være helt ok å skape seg et annet liv enn det foreldrene hadde. Jeg mener heller ikke at han "ofret datteren for litt ro"; han ga opp datteren fordi han så at Edith lot det gå utover henne. Det er selvsagt utilgivelig passivt, men samtidig så er det jo så vanlig at jeg likte skildringen av det. Det å sitte fast i dysfunksjonelle relasjoner er ofte ikke så enkelt som det kan se ut som på utsiden, og det synes jeg var et interessant aspekt ved historien.

Det Stoner opplevde er jo altså ikke så veldig uvanlig, og derfor likte jeg også at han taklet det uten større dramatikk. Jeg kjenner ham igjen i mennesker jeg har møtt og oppfatter karakteren som ganske realistisk. Livet er jo som det er, og Stoner har en slags passiv aksept for nettopp det, som jeg ikke synes er bare negativ. Jeg irriterte meg ikke over sånt som at han aksepterte at Lomax ga ham klasser på laveste nivå, det kan leses på flere måter. Det kan være mye maktutøvelse i å ikke la seg rive med i en slik maktkamp som Lomax la opp til. Han vant jo kampen til slutt, men med en smart, langsiktig strategi. Uansett, selv om jeg ikke ser på ham som så håpløst passiv på absolutt alle områder som mange andre gjør, så synes jeg altså at passiviteten er gjenkjennelig og derfor interessant.


Edith irriterte meg, derimot, og jeg skjønte aldri hvorfor han interesserte seg for henne. Jeg oppfattet det slik at hun hadde blitt misbrukt av faren, det stemmer ihvertfall ganske godt overens med personligheten hennes (som CD beskriver). Jeg leste henne som en gjennomskadet person, full av forsvarsmekanismer og en alvorlig ustabil identitet.

Hva som var greia med Lomax og studenten skjønte jeg aldri helt. Først så jeg for meg at de hadde en nær relasjon av noe slag, men det kom vel aldri helt frem. Jeg likte det også, at disse sammenhengene ikke ble gitt med teskje.