[Divine]

Jeg elsket denne boken, selv om den var så trist, så trist fra første stund. Ofte må jeg kunne identifisere meg med hovedpersonen på et eller annet vis for å virkelig ha glede av boken, men det trengte jeg ikke her. For jeg skjønte meg virkelig ikke på Stoner, han reagerte motsatt av hvordan jeg ville ha reagert i nesten alle sammenhenger. Jeg ble ekstremt fascinert av fatalismen hans, men fatter ikke hvordan det går an å gå gjennom livet med en slik stoisisme. Jeg skjønte aldri hvorfor han falt for Edith. Han var jo ikke så veldig lidenskapelig anlagt, så kunne neppe være slik at han forelsket seg hals over hode?

Jeg hadde null sympati med Edith, selv om jeg ikke er historieløs og blind for hennes til tider vanskelige tilværelse. Jeg tenkte også seksuelt misbruk, men tenkte at det sikkert var min 2015-tilnærming til det, og at det ikke nødvendigvis var slik. Jeg tenkte også at hun var bipolar? Er det ingen av dere andre som har tenkt det? Kanskje jeg er på bærtur her ...

Det som slo meg med boken, var at den ga meg veldig mye den samme følelsen som da jeg leste The Great Gatsby, som jeg også elsker, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor. Jeg ønsket ikke å lese så mange anmeldelser av boka før denne diskusjonen, men leste én, og jaggu var ikke Gatsby nevnt der.

Sitat:

“Stoner” is undeniably a great book, but I can also understand why it isn’t a sentimental favorite in its native land. You could almost describe it as an anti-“Gatsby.” I suspect one reason “Gatsby” is a classic is that, despite his delusions and his bad end, we all secretly think Gatsby’s pretty cool. Americans don’t really see him as an anti-hero or a tragic figure—not any more than they see the current breed of charismatic criminals on cable as villains. Gatsby’s a success story: he makes a ton of money, looks like a million bucks, owns a mansion, throws great parties, and even gets his dream girl, for a little while, at least. “Stoner” ’s protagonist is an unglamorous, hardworking academic who marries badly, is estranged from his child, drudges away in a dead-end career, dies, and is forgotten: a failure. The book is set not in the city of dreams but back in the dusty heartland