[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Etter å ha snakket med en del ungdommer (og voksne for den del) som har beskrevet hvordan det å bli feilkjønnet oppleves og ikke minst når familie/det offentlige nekter å bruke foretrukket personlig pronomen og navn, har jeg bestemt at jeg skal ALDRI noen gang ta lett på det. Den smerten som lå bak de beskrivelsen har brent seg fast.

Når det er sagt så har hen blitt helt naturlig å bruke, mens jeg strever mer med de/dem. Det er nå mitt strev og med øvelse skal jeg vel venne meg til den formen også. Det at det er litt rart for meg er så lite sett opp mot betydningen det har for for de menneskene jeg møter.

Helt, helt enig! Hjemme hos oss har vi stadig vekk besøk av ikke-binære unger og unger som definerer seg av motsatt kjønn som det biologiske, og det er så viktig at vi som vertskap aksepterer ungdommen uansett. Når vi snakker med dem så er det langt i fra garantert at foreldrene aksepterer det, insisterer på å kalle dem ved fødenavn og titulere dem med pronomen som tilhører biologisk kjønn. Det er så innmari sårt og se, man trenger ikke kjenne dem godt for å se at dette går veldig inn på dem. Flere har mer eller mindre kuttet ut en forelder, og søker i stedet mot venner i det skeive miljøet.