[My]

Jeg sier (og er) dame. "Kvinne" blir for oppstyltet i mitt hverdagsspråk. Det bruker jeg bare hvis jeg snakker om statistikk, politikk, organisasjoner og den slags, som "kvinner i arbeidslivet", "kvinnegrupper", "kvinnelige ledere" o.l.

Jenter er først og fremst under 20 år, men jeg bruker det av og til om de over også. Da er det som regel snakk om uetablerte studenter, og i noen tilfeller idrettsutøvere ("håndballjentene" o.l.), selv om jeg stort sett snakker om damer der også. Damelandslaget eller kvinnelandslaget. Selv drar jeg på venninnetur. Ikke at det gjør noe om venninnene mine kaller det "jentetur" heller. Det betyr jo bare at vi føler oss ganske barnslige fortsatt, omtrent som den tiden da vi ble kjent. Men jeg får meg ikke til å si det selv.

Jeg synes også det er litt pussig å omtale tenåringer som kvinner og menn, slik det gjøres i media av og til. Jeg blir alltid litt fnisete når det står omtalt "en 17 år gammel mann". I mitt hode finnes ikke 17 år gamle menn.

Der jeg er vokst opp (dvs siste halvdel av oppveksten) er både "kjerring" og "kvinnfolk" helt nøytrale dagligdagse begrep om damer. Det vil si ei kjerring er vel kone (ordet "kone" eksisterer ikke i dialekta, og "frue" brukes bare sarkastisk, om noen som er litt "finere"). Man kan godt si "Det var et kvinnfolk her og spurte etter deg", eller "hva heter kjerringa hass Ivar?", uten at noen synes det er noe rart eller upassende med det. Og en mann er stort sett en "kar". Men jeg har aldri snakket den dialekta.