[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Jeg tenker at dersom det er viktig med et samfunn der flere barn med downs syndrom og andre funksjonshemminger blir båret frem, så må de begynne i en annen ende. For min erfaring er at det finnes mange støtteordninger og hjelpemidler, men du må jammen med stå på for å få dem. Foreldre må igjennom masse byråkrati, sende søknader, klage på avslag og søke på nytt. Gjerne få høre noen ganger om hvordan man ødelegger for kommune/skoleøkonomien. Gjerne ha en god prosent stilling på søknadsskriving, møter og telefonsamtaler med det offentlige. I tillegg til å ha et barn som krever mer enn andre barn. Og denne jobben stanser ikke når barnet fyller 18 år, for da skal man gjerne stå på liste i mange år før det er mulig å få en tilrettelagt bolig.

Dette!

Jeg har begynt og skrevet og slettet mange ganger, for det er vanskelig å ikke få det personlig.

Men jeg står i dette hver dag, og selv om det i teorien er gode støtteordninger i Norge, så er praksisen en helt helt annen. Og det ser du ikke før du står der. For «alle» tror man får masse hjelp og støtte.
Er ikke sånn det funker gitt.

Også er det en bit med livskvalitet for barnet som blir født også. Fødes det til smerter?

Det er en «man må bære takknemmelig for barna man får» holding som gjennomsyrer hele debatten, og selvsagt er man det!
Man er jo ikke mindre glade i barna som allerede er her!

Det er lett å sitte og tenkte og mene når det ikke angår en selv.

Og selv som jeg personlig ville hatt store problemer med å ta abort, så har jeg stor respekt for de som tar det vanskelige valget og vil vi skal ha valgmuligheten. Det er viktig!