[Anikka]

Vi har dem vel alle i omgangskretsen; hun som ser negativt på det meste og fortolker alt som skjer på en mollstemt måte eller han som ikke for sitt bare liv kan se at glasset er noe annet en halvtomt.

Jeg har en kollega som hører hjemme i denne kategorien. Hen har mange gode sider, men ser så ofte mørkt på det meste at jeg har begynt å kvi meg for å omgås vedkommende, jeg blir tom for energi. Uansett hvilke konstruktive forslag jeg har til å løse problemene hen har, så er løsningene uaktuelle. Å bare sympatisere er lettvint, men platt. Det kunne vært fristende å konfrontere hen med problemstillingen, men jeg tror ikke det vil føre noe sted og relasjonen vår er egentlig ikke så nær at det er naturlig. Jeg har også en nær slektning i samme kategori.

Noen som har gode teknikker til å møte slike mennesker? Jeg snakker ikke om depresjon her, altså, det blir noe annet. Mer et grunnleggende pessimistisk syn på livet.