[Matilda]

Jeg veit ikke om jeg kommer på så mye positivt som ikke nulles ut av andre ting.

Mannen er mer tilgjengelig morgen og ettermiddag, siden han ikke pendler, men samtidig blir både han og jeg litt gal av at han alltid er hjemme.

Jeg har fått mindre tid og overskudd til ungene, sjøl om jeg er flinkere til å kjøre opp grenser og frede fritid nå enn jeg var i vår. Jobben er mye vanskeligere og mer tidkrevende fra hjemmekontor, så jeg er sjeleglad så lenge skolene kan holdes på gult nivå. Det er fortsatt økt arbeidsbyrde, uforutsigbarhet og generelt stress, så når jeg først har ordentlig fri, orker jeg lite. Det blir mye skjermtid på ungene og mye dårlig samvittighet på meg. Det er i grunnen ingen positive faktorer som kan veie opp for det.

En fin ting er kanskje at færre folk tilstede på jobb har ført meg nærmere en del av kollegene. Det er lettere å få til gode samtaler med færre rundt bordet. En av yndlingskollegene har dessuten starta opp med en av mine hobbyer, så vi har fått enda mer til felles. Det er fint, men jeg savner før-pandemi likevel. Jeg trur det meste blir bedre når ting kan gå mer tilbake til normalt - hva nå det blir framover.