[Skilpadda]

Aha, en tråd!

Det var en rimelig dystert og brutalt skrevet barndomsskildring! Og da tenker jeg kanskje nesten like mye på måten den er skrevet på, som på hva som skjer ... Slik boken er skrevet, virker hovedpersonen nesten sosiopatisk på meg, så hard og lite empatisk som han tilsynelatende er. Men bak de knappe setningene synes jeg jeg ser en enorm følsomhet. (Som i beskrivelsen av de svarte barna som kikker inn i kafeen. "Whatever happens, whether they are chased away or not, his heart is already hurt.") Kanskje noe av det den viser, er hvor brutalt det er å vokse opp som mer intelligent og følsom enn omgivelsene - både de umiddelbare (familien) og de litt mer omfattende (det sørafrikanske samfunnet).

Tror ikke forfatteren kunne formidlet brutaliteten i samfunnet rundt ham så godt dersom han faktisk var så "kynisk" som han prøver å fremstå.

Jeg lo av måten han "ble katolikk" på, men det var samtidig noe rørende ved både begrunnelsen og måten han stod ved valget sitt på. At han trivdes bedre med å stå utenfor og bli avskydd sammen med jødene, enn med å være en del av "dem".

Ja, jeg har egentlig tenkt på ganske mye av boken i ettertid. Jeg brukte ganske lang tid på den, den var veldig intens og tettpakket til tross for at den er så kort og skrevet i så korte setninger. Den gjorde sterkt inntrykk.