[Xian]

1. Jeg husker at avisene og Dagsrevyen med ett ikke handlet om annet enn Aleksander Kielland-ulykken. Jeg var ikke gammel og det var mye jeg ikke forsto, men jeg husker at de voksne var veldig alvorlige. En gutt i barnehagen mistet faren sin i ulykken.

2. Den kvelden kom jeg hjem med det siste toget, etter å ha vært i byen og demonstrert mot USAs angrep på Irak. Da jeg kom inn døren kom foreldrene mine styrtende ut i gangen og fortalte at kongen var død. Dagen etter dro jeg på skolen, og vi fikk fri etter en kort samling i gymsalen. (Det irriterte meg litt at jeg hadde reist i det hele tatt, ettersom det ikke ble ført fravær den dagen.) Siden dro vi inn til byen igjen, og tente et lys på slottsplassen før vi fortsatte demonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassaden.

3. Dette var vel i påsken? Jeg husker at jeg var hjemme, og at det var første gang jeg opplevde at avisene kom med ekstrautgaver på helligdager. Ulykken gjorde sterkt inntrykk, og best av alt husker jeg dødsannonsene i Aftenposten i tiden etterpå. Annonser med 4-5 navn i; hele familier som var borte.

4. Prinsesse Diana døde en uke etter at jeg og han jeg i dag er gift med hadde truffet hverandre. Han var i innspurten av et stort prosjekt på jobb, og vi måtte derfor ha stevnemøter på de mest aparte tidspunkt. Denne søndags morgen befant vi oss i Munchmuseet. Etter at vi hadde gått en runde og sett på bilder skulle vi drikke kaffe i kafeteriaen, og det var her øynene mine ble dratt mot avisforsidene med det uvirkelige budskapet.

Ble jeg rystet i mine grunnvoller! Blek og sjokkert kjøpte jeg både Dagbladet og VG. Selv om jeg hele tiden hadde i bakhodet at det var viktig å ikke gi min nye flamme det feilaktige inntrykk at jeg var skrullete og sykelig opptatt av konglige i inn- og utland, klarte jeg slett ikke å snakke om noe annet.

Da han måtte dra på jobb var jeg litt redd for at jeg helt hadde ødelagt det gode inntrykket av meg selv jeg følte at jeg hadde bygget opp i løpet av uken som var gått. Men denne tanken vek snart plass for trangen til å telefonere i øst og vest og snakke om det inntrufne. Ikke minst var det gledelig at jeg for en gangs skyld var så tidlig på bena til søndag å være at jeg i flere tilfeller var den som overbragte de drøye nyhetene.

Nesten en uke etter - faktisk på min 25 årsdag - fikk jeg fremskyndet en frisørtime slik at jeg skulle få med meg begravelsen på fjernsyn. Sentrum var overraskende folketomt til at det var lørdag formiddag, og jeg skyndte meg hjem og satt i mange timer bak nedrullede gardiner og lot tårene sile. Nå i ettertid er jeg egentlig mest forbløffet over at jeg reagerte så sterkt på hendelsen. Stemplet som overdrevent monarkistisk interessert kleber forresten ved meg her hjemme den dag i dag.

5. Det var et par minutter til klokken var 15 og jeg var ferdig på jobb, da mannen min sendte meg en link til CNN på MSN. Jeg varslet kollegene mine, og alle samlet seg på radio- og TV-avdelingen. Der ble vi sittende i timer. På et tidspunkt sa en: "- Så rart at ikke bygningene raser sammen". Like etter ble det første tårnet pulverisert foran øynene på oss. På et eller annet tidspunkt klarte jeg å løsrive meg. Jeg dro selvsagt rett hjem og ble sittende foran fjernsynsapparatet resten av kvelden.