[bina]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Man kan faktisk undre seg litt sammen med den som har fortalt historien, stille noen nysgjerrige spørsmål. Få vedkommende til å fortelle mer. Jeg er enig med deg i at det å fortelle egen historie uten å gi oppmerksomhet til den opprinnelige historien kan bunne i ektefølt omsorg.

Det å fortelle egen historie kan også være å ikke gi den opprinnelige historien nok oppmerksomhet. Jeg vet om enkelte som ikke framstår veldig empatiske i den retningen iallefall.

Og nå kjenner jeg meg skikkelig sosionomsk. Jeg brenner litt for dette nemlig, det lytte aktivt, og tåle å ta seg tid til å undre seg i den andres historie. Uten å umiddelbart komme med løsningene eller egne erfaringer/historier.

Det kommer så veldig an på situasjonen. Jeg opplever f.eks. mange ganger at den som forteller en litt vanskelig historie syns det er vanskelig å dele den i det store og hele. Kanskje vedkommende føler seg dum, flau eller som den eneste "raringen" i hele verden. Da er det god trøst å si at "sånn har jeg det også" eller "jeg har opplevd noe som ligner". Da føler jeg at det å komme med en historie selv er å gi anerkjennelse til den andre parten. Men klart, det krever at man greier å ta seg inn igjen og engasjere seg i den andres historie likevel.

Jeg syns det er vanskelig å be folk om å fortelle mer. Jeg er redd for å snoke i andres liv, og syns det er greit at de deler det de føler for å dele.

At mange er rask med å finne svar er det vanskelig å være uenig i. Men det er jo ofte sånn, at den som ser ting utenfra ser det klarere, enklere og mer overfladisk enn den som står oppi det. Problemet er at det er ikke alltid at den som forteller egentlig er ute etter svar. Kanskje vil vedkommende bare ha oppmerksomhet en stund. Og akkurat der vet jeg at jeg selv ikke er så flink. Jeg har veldig lett for å lete etter løsninger på andres problemer, selv om de ikke har bedt om det.

Og for å snu det hele litt på hodet: det å ikke dele av seg selv kan også være "galt". Jeg er en sånn som mange kommer til med sine problemer. Jeg opplever at folk viser meg en tillit som er nesten skremmende, og de åpner seg og forteller sine innerste tanker og følelser. Men selv gjør jeg ikke det. Jeg er langt mer reservert overfor mine omgivelser enn det omgivelsene er mot meg. Det blir litt skjevt, på en måte. Og jeg har blitt møtt av og til med akkurat det. At jeg vet så mye om andre, men de vet ingenting om meg. Det er mange som opplever det som feil, i et vennskap. Vennskap skal være gjensidig, gi og ta. Når jeg da ikke deler opplevelser og følelser like villig som andre så skaper det noen ganger konflikter.

Så det blir nok galt uansett, egentlig.