1. Ocean's 8. En oppfølger til Steven Soderberghs Ocean-serie med bare kvinner i hovedrollene. Den er ikke like elegant skrudd sammen som den opprinnelige 11 (men hvor mange filmer er nå egentlig det?), men den er underholdende og forholdsvis smart, og den ser veldig stilig ut. Sandra Bullock som Debbie Ocean har en uanstrengt kulhet som gjør det troverdig at hun er søsteren til Clooneys Danny; Cate Blanchett er aldri annet enn tvers gjennom briljant, og resten av gjengen gjør en utmerket jobb, de også. Spesiell heder må gå til Anne Hathaway for hennes skremmende overbevisende, og veldig morsomme, portrett av en selvopptatt primadonna.
2. Spider-Man: Into the Spiderverse. Mannen og sønnen så denne rett før jul uten meg, og mannen har insistert siden på at dette er fjorårets beste superheltfilm (til tross for både Black Panther og Infinity War). Og han er jammen inne på noe. Det er en fantastisk stilig animasjonsfilm der så å si hver eneste frame kunne vært en plakat jeg ville være villig til å henge på veggen; den har en supersympatisk hovedperson og et fantastisk cast, og den har en historie som plukker fra alle kilder den kan, både tegneserier og film, uten å på noe tidspunkt kreve at publikum kjenner noe av mytologien fra før. Og soundtracket er dessuten skikkelig kult! Kan bare anbefale denne på det varmeste; den fortjener et enormt publikum, og jeg vil veldig gjerne at de lager mer i dette universet.
3. The House that Jack Built. Årets første «Troll i eske» på Cinemateket ble en nedtur etter Spiderverse tidligere i dag. Lars von Trier har laget en ekstremt voldelig, misogynistisk og ubehagelig, men i enda større grad en ekstremt unødvendig film som, såvidt jeg kan se, ikke har noe særlig mer poeng eller noe særlig mer innhold eller sjel enn den totalt tomme seriemorder-hovedpersonen. Det beste man kan si om den, er vel at Matt Dillon spiller veldig bra - og at jeg ikke trenger å bruke tid og penger på å lete frem alle von Trier-filmene jeg ikke har sett, for nå mistet jeg virkelig all lyst til det. Styr unna.
4. Bohemian Rhapsody. Rami Malek er fantastisk overbevisende som Freddie Mercury, og resten av bandet er også veldig troverdige, både i de mange konsertscenene og ellers. Jeg likte filmen veldig godt; jeg innser at den er fortalt med de resterende Queen-medlemmenes velsignelse og antagelig er litt farget av det, men jeg synes hverken den virket overdrevent positiv eller negativ til noen av de sentrale personene. Mercury fortjener definitivt en så velspilt og velprodusert biopic, og det var veldig morsomt å se et nesten ekte Queen spille på et stort lerret med kino-Oslos beste lydanlegg. (Pluss at jeg endte med å høre nesten bare på Queen i en ukes tid etterpå, noe som også var stas!)
5. Maquia: When The Promised Flower Blooms. Månedens film på Cinemateket var denne japanske animasjonsfilmen. Den har fantastiske bakgrunner og er nydelig animert, og bygger på noe som kanskje er en kjent mytologi hvis man er japansk - jeg synes veldig ofte det er vanskelig å vurdere hva japanske filmer er ment å handle om, men jeg synes denne var veldig fin og hadde mange rørende temaer. Sånn som jeg så den, handlet den om kjærlighet (kanskje særlig morskjærlighet?) og om at kjærlighet aldri er bortkastet eller en dårlig ting, selv om man etter hvert mister den man er glad i på den ene eller andre måten. Men om det var det filmen var ment å handle om, det vet jeg ikke helt! (Dragene var også fine.)
6. Steven Universe (sesong 5). Fortsatt en av våre definitive favoritter, selv om det er vanskelig å opprettholde flyten når nye episoder kommer så sporadisk. Men denne sesongen sluttet med noe så massivt som en 45 minutters episode - dette er jo nesten like mye som en hel, vanlig sesong i seg selv! - med større scope enn noen gang. Jeg tror det skal komme en sesong til, men om det ikke skulle gjøre det, så var dette en strålende og verdig slutt. 
7. Vox Lux. Troll i Eske-filmen i februar var denne historien om en fiktiv popdiva, og jeg var først litt usikker på hva jeg egentlig mente om den. Den er ikke spesielt merkelig sånn fra scene til scene, men jeg slet litt med å se hva den egentlig handlet om. Etter hvert mente jeg likevel å se en god del temaer som lå under, både når det gjelder forholdet publikum har til vold og traumatiske hendelser, til berømmelse og kjendiser, og kanskje også noe om hvor dårlig (det amerikanske) samfunnet passer på ungdommene sine, kanskje særlig jentene. Jeg likte den til syvende og sist godt, og var fornøyd med å ha sett den.
8. A Star is Born. «Gaga er jo flink, og Cooper er jo søt,» sa jeg til en venninne for litt siden da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg å se denne. Og jeg står ved begge påstandene. Lady Gaga gjør en veldig god rolletolkning, musikken er jevnt over bra, og Bradley Cooper er overbevisende nok. Men noen veldig minneverdig film synes jeg ikke det var. (Og så synes jeg slutten var litt i overkant lettvint når det gjaldt å håndtere både alkoholisme og selvmord.)
9. The Favourite. Et kostymedrama noe utenom det vanlige, med et trekantdrama mellom tre kompliserte kvinner i sentrum, og hele resten av verden utenfor slottsveggene. Olivia Colman er aldeles strålende som den syke og isolerte dronning Anne, som er mest opptatt av kaninene sine og av sin aller nærmeste rådgiver og venninne, spilt av en ekstremt rakrygget Rachel Weisz. Og Emma Stone imponerer igjen som den yngre, men knapt nok mindre ambisiøse Abigail. Storpolitikken svinger fra den ene til den andre siden, avhengig av hvem som for øyeblikket har dronningens øre (og resten av henne), og det hele er storslagent og lett surrealistisk filmet og klippet. Velfortjente Oscarnominasjoner over hele fjøla.
10. Ralph Breaks the Internet. Vi hadde forholdsvis lave forventninger, men ble gledelig overrasket. Ekstremt mye bonushumor i utkanten av handlingen, og selve filmen er både solid og sjarmerende nok. Årets beste animasjonsfilm er den absolutt ikke, i et år som ga oss Into the Spider-Verse, men bare Disneyprinsessene i seg selv var vel verdt et par timer.
11. BlacKkKlansman. Solid og underholdende og, utrolig nok, basert på en sann historie. Samlet sett er dessverre filmen litt rotete og klarer ikke helt å balansere de ekstremt underholdende bitene med de ekstremt seriøse, men alle bitene hver for seg er veldig gode, så det plaget meg ikke så veldig. John David Washington og Adam Driver er veldig gode i de mest sentrale rollene, og selv om jeg lo en hel del, undergraver aldri humoren den genuint skremmende og brutale tematikken.
12. Can You Ever Forgive Me. MelissaMcCarthy og Richard E. Grant slåss om å stjele alle scenene i denne temmelig svarte komedien med usedvanlig usympatiske hovedpersoner og en relativt total mangel på moral. Utrolig gøy med Oscarnominasjoner til begge disse fabelaktige skuespillerne; dette er ikke den typen rolletolkninger man typisk tenker på i forbindelse med røde løpere og glamour.
13. The Ballad of Buster Scruggs. Coen-brødrenes nyeste har et litt skrudd blikk på historiefortellingen sin, som filmene deres pleier, og det er nok å le av her. Men den er samtidig veldig preget av nihilismen/kynismen som så ofte ligger under det de lager, den er tidvis både trist og brutal, og dette er et langt stykke unna den mer familievennlige humoren i for eksempel Hail Caesar. Filmen er egentlig en samling kortfilmer med westerntema, og det er ingenting som tyder på at det er noen direkte sammenheng mellom enkelthistoriene eller personene i dem. Hver enkelt er en original variant av en klassisk westernklisjé, fra den ensomme revolvermannen i den første historien til stagecoach-settingen i den siste, og alle sammen skrur på klisjeene og gir oss originale hovedpersoner og uventede vrier. (Og jeg liker dessuten virkelig Gillian Welch-sangen som avslutter den første novellefilmen.)