[Skilpadda]

Spørsmålet om aktiv dødshjelp er et av de vanskeligste jeg vet om å ha et prinsipielt syn på ... Jeg synes passiv dødshjelp skal være tillatt, og jeg synes det skal være en "tillatt gråsone" mellom passiv og aktiv dødshjelp. Med det mener jeg at f.eks. for terminale kreftpasienter skal man gi så mye smertestillende som pasienten selv ønsker/trenger, selv om dette evt. gjør at pasienten dør tidligere enn han/hun ellers ville gjort. Smertestillende behandling må det alltid være lov å gi hvis pasienten ønsker det! Og enhver pasient skal også ha lov til å nekte behandling, for eksempel fordi de ikke ønsker å forlenge dødsleiet sitt. Problemet er jo med pasienter som ikke er i stand til å si om de ønsker livreddende behandling eller ikke - ved hjertestans kan man jo ikke akkurat spørre pasienten om man skal prøve å starte hjertet igjen - og i slike tilfeller kan det være aktuelt å bli enig med pårørende om at dersom noe skjer, skal man ikke prøve gjenoppliving.

Men jeg er svært skeptisk til å skulle pålegge leger å aktivt ta livet av pasienter. Det strider mot alt det utdannelsen og arbeidet deres går ut på, mot legeeden og mot manges personlige overbevisning. Ingen skulle være forpliktet til å ta livet av andre.

Jeg er også usikker på hvordan man evt. skulle vurdere hvem som skulle få lov til å "benytte" seg av et slikt tilbud. Må man være dødssyk, og i så fall hvor sikkert må det være at man holder på å dø, og hvor lenge kan man ha igjen? Skal man ha regler om dette, må de jo være relativt konkrete. Hvor dårlige prognoser skal man ha for å kunne få innvilget dødshjelp?

Og hvor dårlig livskvalitet må man ha? Skal en person som har blitt lam fra øyenbrynene og ned, men som ellers vil kunne leve i 50 år til, ha lov til å be om dødshjelp fordi vedkommende ikke ønsker å leve lenger? I så fall, hva med andre som av ulike grunner mener at livet ikke er verdt å leve lenger? I alle andre tilfeller prøver man jo å stoppe folk som er suicidale fra å ta livet av seg selv. Skal vi plutselig begynne å ta livet av dem som er suicidale og ikke greier å gjøre det selv, mens vi av alle krefter hindrer dem som er i stand til å gjøre det selv?

Og så er det et litt skummelt signal å sende ut, jeg kan tenke meg at en del eldre og veldig syke som føler at de er en belastning for sine nærmeste (og for sykehuset), og som er triste og deprimerte og har store smerter, kan føle en slik mulighet nesten som et press. Mange i den situasjonen ønsker kanskje å spare familien sin for mer kvaler og bryderi. Skal vi fortelle dem at vi tilbyr å ta livet av dem for å gjøre det enklere for familien deres? Det kan fort bli et skritt i en farlig retning dersom vi gjør det for å spare familien (eller samfunnet) for påkjenning og/eller økonomiske utlegg.

Samtidig synes jeg i det minste man bør ha muligheten til å dømme pårørende eller leger veldig mildt dersom de "hjelper" noen som åpenbart ønsker det selv til å dø litt mer verdig og mindre smertefullt enn de ellers ville ha gjort. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig å skulle formulere noen nye regler som skal tillate slik dødshjelp.