[noen]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg tror ikke det. Nyhetssendingene fra den gangen sitter fortsatt i, det gjorde så sterkt inntrykk. De desperate skrikene til ungdom som bryter sammen idet de kommer i sikkerhet. Glemmer det aldri. Jeg satt som fjetret og slukte alt av nyhetssendinger, selv om jeg egentlig ikke ville se. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle se det rekonstruert.

Det samme gjelder f.eks podcasten om Åsta-ulykken. Jeg hørte ting om den ulykka som ga meg mareritt i lang tid etterpå, og orker ikke å høre mer om det. Det gjelder enkelte andre hendelser også, som jeg husker fra da de skjedde, som gjorde sterkt inntrykk, med enkelte detaljer jeg ikke blir kvitt. Bilder av folk som hoppet ut fra tvillingtårnene... Slike ting. Jeg orker ikke å få dem gjennomgått eller rekonstruert på nytt og på nytt, fra ulike synsvinkler. Det holder med den første gangen.

Ja, akkurat sånn har jeg det også. Inntrykkene etter noen hendelser er så sterke at jeg ikke klarer å se dokumentarer eller filmer om dem. Å lese om dem er noe annet.

Om en 14-15 åring gjerne ville se den, ville jeg nok snakke en del om hvorfor. Hva vil man ha med seg ut av kinosalen eller etter å ha sett filmen hjemme? Er det en innsikt man forventer å få?

En ting en anmelder skrev festet seg hos meg. Hen (husker ikke hvem og hvor) satt på et tidspunkt med en følelse av «skjer det ikke noe snart» på et sted i filmen der det var rolig. Det var bare et kort sekund før det slo inn over hen at dette var ingen vanlig actionfilm. Rolig var bra på Utøya 22. juli - og uutholdelig redsel for at rolig skulle snu til skyting og terror igjen.