[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

http://www.aftenposten.no/meninger/s...k-617285b.html

Leserinnlegg i Aftenposten i dag -en fersk student er skeptisk til medstudenter som fremdeles får lommepenger av foreldrene.
Hva tenker FP? Er det sunt for studenter å klare seg helt på egenhånd? Og hvis man først bidrar med noen kroner, hvor går grensa for hva som er for mye? Tusen kroner i måneden, eller ved å kjøpe leilighet til poden? Og hvordan fikk du det til å gå rundt økonomisk da du selv var student, med eller uten foreldrehjelp?

Fikk penger av foreldrene mine da jeg var student. Vil ikke si at det tok knekken på studentfølelsen/opplevelsen. Det ble da alltids tomt for penger på slutten uansett.

Jeg kunne glatt kjøpt leilighet som barna mine kunne "leid" for en symbolsk sum eller lignende om jeg hadde mulighet når de ble eldre. Slik det er i dag må de jo ha jobb i tillegg til studielånet da alle pengene fra staten går med til husleia om man skal leie privat og ikke får leilighet gjennom samskipnaden(referanseby: Trondheim). Jeg kommer sikkert til å hjelpe dem med dette og hint rent økonmisk også, ser ikke helt sjarmen i at barna mine skal spise nudler og havregrøt om hverandre i ukesvis hvis det finnes andre løsninger. Mannen min fikk dekt telefonregning av sine foreldre da han studerte og jeg tror ikke vi har blitt spesielt uansvarlige eller tandre curlingbarn av den grunn.

Helst håper jeg jo at barna mine bor hjemme en stund etter videregående. Det er ren egoisme, for jeg tror jeg kommer til å savne de noe helt grusomt når de flytter og ikke skal være en del av dagliglivet mitt på samme måte lengre.