Vis enkelt innlegg
Gammel 31-10-17, 20:16   #1
Ambivalensia
Fullverdig medlem
 
Ambivalensia sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2016
Hvor: Vestlandet
Innlegg: 97
Ambivalensia er litt kul
Standard

Så er jeg kanskje ikke et hundemenneske, likevel ...?

For fire mnd siden fikk vi endelig overta valpen vår - en Bichon Havanais som egentlig er alt vi kunne ønske oss (og "oss" er meg og poden på 8 år). Hun ble raskt husren, hun elsker lek og kos, sover om nettene, er hengiven og tillitsfull mot både dyr og mennesker, og hun klarer fint å være alene hjemme en stund på dagtid. Problemet er meg.

Det er akkurat som jeg ikke har rom for enda et individ som krever noe av meg, og altfor ofte er min dominerende følelse for henne irritasjon. Jeg blir smårar av at hun går to steg bak meg hele tiden. Her snakker vi om at hun forfølger meg mens jeg forflytter meg mellom kjøleskapet, komfyren og oppvaskkummen, inn på do, og mellom beina mine når jeg svisjer rundt og skal gjøre oss klare for prosess leaving-da-house. Når jeg endelig setter meg ned for kvelden, finner hun ikke roen hverken i fanget eller ved beina mine, men sitter/ligger og nistirrer på meg. Jeg blir helt av det!

Jeg trenger virkelig ikke moraliserende kommentarer - jeg er sint nok på meg selv som det er. Valget om å få hund var IKKE impulsivt, jeg har lest (altfor) masse, vært på valpekurs, sosialisert henne og hva_har_du. Og det er heller ikke henne jeg mener å klage over - hun er jo egentlig en drømmehund. Jeg er bare så skuffet over at jeg ikke klarer å glede meg mer over henne. Og at jeg innimellom har mest lyst å sparke henne veggimellom (jeg har god impulskontroll, altså - ingen fare).

Hva er problemet? Jeg har aldri vært i nærheten av så irritert på poden, og elsker han halvt i hjel uansett hva han gjør, mens denne hunden har jeg liksom null tålmodighet for. Jeg _gjør_ mye riktig med henne, tror jeg, det er mest følelsene som ikke spiller på lag med meg. Kan det endre seg, tro...? Noen som har kjent på noe lignende?

Poden forguder henne, da - så hun har kommet for å bli.

Ambivalensia er ikke aktiv   Svar med sitat