[Benmurphy]

Kanskje litt mer sammenhengende om hva jeg syns (så i lys av hvor mye jeg har klagd så langt, bruker jeg egentlig ganske mye tid på dette).



Anslaget, både med Voldemort og hos the Dursleys er flott. Og flukten med sju Pottere er spennede, men etter det blir de første noen hundre sidene av boken i for stor grad en beskrivelse av en campingtur. Rowling er, som i alle de tidligere bøkene, veldig god til å lage en spennede historie, men ikke like god til å fremføre denne historien på en spennende måte. Hun bruker ofte for lang tid på å beskrive trivialiteter, og for meg blir humoren innimellom så platt at det forstyrrer, og det gjør at historien ikke alltid beveger seg fremover i et tilstrekkelig tempo. Boken har, i motsetning til de tidliger i serien, alt for mye eksposisjon. Flyten i historien blir dårlig når så mange vesentlige deler av den foregår i visjoner (Harry/Voldemort), flashbacks (Snapes minner) og monologer (Dumbledore).

Men Rowling har historiemessig samlet trådene i serien veldig bra. Selv Dobby og Kreacher greide hun å skrive inn på en slik måte at jeg ikke lenger syns disse vesnene bare er irriterende, og mislykket, comic relief. Imponerende.

Jeg er skuffet ovar at Harry ikke konfronterte Snape i boken. Det syns jeg både Snape og leseren (dvs. jeg) hadde fortjent. Jeg syns faktisk Harry, som vel var overbevist om at Snape var en Death Eater, burde ha fått mulighet til å tilby Snape å skifte side, på samme måte som han tilbød Voldemort det på slutten. Jeg syns også mangelen på deltagelse fra Draco i historien er veldig problematisk. Mens Snape vel har vært på de godes side hele tiden, selv om mange trodde noe annet, får Draco ingen ordentlig mulighet til å gjøre opp for seg, og det ble det virkelig lagt opp til i forrige bok. Dette er to veldig tydelige tråder som ikke ble samlet på en tilfredstillende måte. Men avsløringen av Snapes sjelekvaler, hans forhold til Lily, og historien om hvordan Snape hadde plantet sverdet under isen og ledet Harry dit var flott beskrevet, og veier opp litt for Snape sin del.

Beskrivelsen av et samfunn som overtas av onde og totalitære krefter, uten at de fleste egentlig ser ut til å være veldig interessert, er god og relevant, og de siste noen hundre sidene av boken var veldig spennende. Scenen der Voldemort henter tryllestaven fra Dumbeldores grav var til å få gåsehud av. Slaget på slutten av boken var også flott beskrevet, og det var befriende å til slutt få se staben på Hogwarts ta ut absolutt alt de hadde av magiske krefter.

Bortsett fra Snape ser jeg på ryktene om sentrale personers sjokkerende død som litt overdrevet. Jeg syns egentlig Hedwigs død var den mest brutale, selv om Fred var en mer sentral person, og ingenting her kunne måle seg med Sirius. De andre døde stort sett "off-screen", og gjorde ikke særlig stort inntrykk på meg. Hermiones hjernevask og deportasjon av sine foreldre gjorde mer intrykk enn noe av dette på meg.

Scenen der Harry blir brakt frem for Voldemort er flott, og jeg ser det som helt uproblematisk at den virket som den var hentet rett ut av den første Narnia-boken. Motivet med den uskyldige som må dø for å redde andre er jo et av de mest sentrale i vår kulturkrets, og det syns jeg Rowling gjorde veldig bra. Måten Harry overvant Voldemort på til slutt syns jeg også var elegant. Jeg trodde helt frem til slutten at dette ville bli hult om ikke Harry også døde (og jeg var altså helt overbevist om at han ikke ville dø), men Rowlings klassiske vinn-ved-å-tape variant satt som et skudd.

Jeg syns epilogen var unødvendig og litt platt. Og ville ha foretrukket at Rowling overlot det som skjer der til leserens fantasi, men Albus Severus Potter er et ganske kult navn da.



Ben "Harry Potter, the Witch and the Wardrobe" Murphy