[Bluen]

Både og, egentlig. Det har nok blitt noe bedre med åra, men selvfølelsen min kan svinge veldig. Jeg kan føle meg som verdens mest ubrukelige menneske, men underlegen kjenner jeg meg nok ikke. Innerst inne veit jeg at jeg er smart nok, og da er mye gjort. Tidligere kunne jeg nok bry meg mer om andre faktorer.

Interessant, dette med bakgrunn, Harriet! Jeg merker at "underlegenhetsfølelsen" hos min mor (som tross alt var den første i slekta som hadde høyere utdanning enn folkeskole - hun fikk ta artium!) er mer markant enn min. Hun er ofte redd for ikke å være "bra nok". Da jeg fikk ny svigerfamilie med legefar, var hennes første reaksjon "det er vel fine folk, dette da!" Kona til Blåmanns bror har foreldre med mer liknende bakgrunn som min (der man måtte enda en generasjon ned før noen satte sitt bein på et universitet), og hun forteller at hennes foreldre reagerte på samme måte. I svigerfamilien vår hadde til og med bestefaren høyere utdanning og var rektor - det hadde vært helt absurd for alle deler av min slekt, som på det tidspunktet knapt var en generasjon unna folketellingsstatuser som "løsarbeider" og "legdslem".