[him]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Mens på jobb ser jeg ikke hvorfor det er relevant om jeg har samboer eller ikke.

Jeg tenker at det er naturlig å snakke litt om seg selv når konteksten er der. Feks snakket jeg med en kollega om videregående skole, og han har en sønn som går på videregående og fortalte litt om buss, søknadsgrenser etc med referanse til sønnen. Jeg hadde i den situasjonen synes det var merkelig om han ikke hadde nevt sønnen, men bare snakket om videregående som om det var informasjon han hadde fått på annen måte. Og veldig ofte når man snakker om noe annet enn fag er det jo relatert til folk sitt private liv. Det blir jo som jeg - når en kollega spør hvordan jeg greier å gå i så lite hjemmestrikket, med tanke på det jeg legger ut i sosiale media - svarer at til nå har jeg laget til ungene, men med to tenåringer til sommeren er det hjemmestrikketnekt, så hvem vet til høsten! (Nå må jeg jo si at jeg er litt usikker på om jeg definerer det som å "by på meg selv", synes det er et rimelig ullent begrep. Men jeg hadde syntes det var unaturlig å ikke nevne ungene i den settingen.)

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men å "ha seg ukritisk" er da ikke tarvelig? Jeg synes jo nettopp det å kalle det "å by på seg selv" var en ganske søt måte å si det på som gjør at det ikke høres "tarvelig" ut.

Men nå må vi jo ha en diskusjon på ordet "tarvelig" også!