[Toffskij]

]1. Jonathan Coe: Middle England
Jeg hadde ikke så veldig høye forventninger til en roman om Brexit (man skulle tro jeg hadde nok Brexit i livet mitt fra før), men jeg likte den overraskende godt – den klarer å fange mye av forvirringen og tvilen og splittelsen og steilheten og sinnet og ubehaget som ligger og bobler blant britene. Og her også. Slutten er kanskje litt i overkant, da.

2. Anna Burns: Milkman
Jeg hadde sett for meg at den skulle være grim og eksperimentell, men jeg ble helt forelsket i den. Den er selvsagt grim på mange måter, ikke minst fordi den foregår i klaustrofobiske, konfliktridde og paranoide Belfast på 70-tallet, men jeg elsker den vrange og tornefulle hovedpersonen og den særegne fortellerstemmen hennes, og til min store overraskelse var det ikke først og fremst en tragisk bok, men en coming-of-age om kjærlighet og forståelse. Velfortjent Booker-pris!

3. Max Beerbohm: Zuleika Dobson
Komplett absurd Oxford-roman fra 1911, med kanskje litteraturhistoriens verste plott, men fortelleren er nå litt morsom, da, og den gir et artig (og svært satirisk) bilde av førkrigs-Oxford.

4. Ben Aaronovitch: Rivers of London
Gjenlest fordi 15-åringen leste den. Veldig morsom nå også!

5. Robert Louis Stevenson: The Body Snatcher
Perfekt liten skrekkperle. 15-åringen hevder hun vil studere anatomi i Edinburgh pga. denne.

6. Bram Stoker: Dracula
Jeg hadde faktisk aldri lest den før, men leste den nå som obligatorisk prepp for Transylvania-tur. Heldigvis lever den fortsatt – brevromanformatet fungerer overraskende bra, og det er en lettelse at de kvinnelige hovedpersonene har såpass med ryggrad.

7. Ben Aaronovitch: Moon over Soho
Jeg er spesielt glad i den andre Peter Grant-boka, sikkert fordi Peters brokete og skranglete familie er en av yndlingstingene mine med serien, og fordi jeg har omtrent samme halvtraumatiske forhold til jazz som Peter har.

8. Sarah Moss: Ghost Wall
Nær perfekt liten kortroman om usagte ting, historie og kompliserte familieforhold.

9. Ian McEwan: On Chesil Beach
Nydelig skrevet, og en utsøkt dissekert kjærlighetshistorie. Jeg sitter dog stort sett bare igjen med forakt for den mannlige hovedpersonen, og lurer stadig på om McEwan tenkte det helt sånn.

10. Terry Pratchett og Neil Gaiman: Good Omens
Obligatorisk gjenlesing før serien. Fortsatt verdens kanskje morsomste bok.

11. Ali Smith: Spring
Nok en sint og poetisk del av årstidskvartetten – en slags roadtrip der slett ikke alle klarer å snu livet sitt til det bedre.

12. Diane Setterfield: Once Upon a River
Jeg likte mye av persongalleriet og også stort sett den dickensianske fortellerstemmen og det ditto plottet. Men dette er en fabel, og fabelelementene var bare irriterende. Men jeg er en fabelhater, da.

13. Kate Atkinson: Not the End of the World
Fint lite sett noveller som passer inn i hverandre på tidvis ganske overraskende måter. Alle er bra, noen er skikkelig gode.

14. Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion
Morsom gjenlesing – Cazaril er en fin hovedperson (selv om han har teit smak i damer).

15. Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls
Sånn sett liker jeg egentlig oppfølgeren bedre, fordi den tar den underutnyttede Ista fra første bind og gjør store ting ut av henne.

16. Joe Abercrombie: The Blade Itself
Jeg var ikke veldig begeistret – selv om jeg likte et par av personene og ble mildt nysgjerrig på hvordan dette skulle gå, syntes jeg det var for klønete skrevet og altfor mye setup for følgende bind.

17. Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
Jeg leste dog videre, og var mye mer fornøyd med andre bind, hvor det ble åpenbart at Abercrombie hadde en langsiktig plan.

18. Joe Abercrombie: Last Argument of Kings
… og etter tredje bind syntes jeg det nesten var verdt det, for tredje bind er virkelig knall, ordentlig spennende og med en original om ikke akkurat oppmuntrende slutt. Og persongalleriet er sjeldent interessant, fullt av skadeskutte og sjelden helt sympatiske folk. Men jeg synes ikke det er greit å bruke så lang tid på å komme til saken, jeg synes ikke det.

19. Kate Atkinson: Big Sky
Jeg synes nok dette er den svakeste av Jackson Brodie-bøkene, men det er jo Atkinson, så den er naturligvis bra likevel. Som vanlig er det en riktig fæl historie, fortalt i Atkinsons typiske mosaikkstil – men Brodie virker litt livstrett, så kanskje han er klar for pensjonstilværelsen. Jeg leste den i Transylvania, og morsomt nok er den full av Dracula-referanser, noe som kom helt overraskende på meg.

20. Ben Aaronovitch: The October Man
Veldig lesverdig kortroman på siden av Rivers of London-serien: Tobias Winter er Peter Grants tyske motstykke, og alt foregår i Mosel-dalen, i en så langt jeg kan se nydelig researchet tysk politisetting. Masse bonuspoeng for all vinnerdingen.

21. Tara Westover: Educated
Det mest slående med denne coming-of-age-selvbiografien er hvor mye kjærlighet og tilhørighet Westover åpenbart fortsatt har for fjellet sitt i Idaho og den ville endetidsbesatte mormonerfamilien sin, tross all galskapen og omsorgssvikten og volden. Alle de beste delene av boka handler om dette, og barndomsbeskrivelsen er strålende, et eksempel på hva små barn tar for gitt og oppfatter som hverdagslig. Og selv om Westover åpenbart måtte rømme og bryte med familien for å forbli seg selv og beholde rettighetene til egne minner og egen historie, føles det som om hun er i eksil, mye i det nye livet ser hun ut til å beundre nærmest pliktskyldigst (Cambridge, Roma); det hun lidenskapelig vil ha og trenger er den intellektuelle selvstendigheten som akademia kan gi. Og hun betaler en høy pris for den.