[Nabojenta]

Opprinnelig lagt inn av Tosse, her.

En roman med umiddelbar klo.
Pluss for det bisarre og surrealistiske; litt sånn norsk-dansk magisk realisme. Flotte typer. Og jeg har fnist ganske godt underveis.

Men litt for mange av dem, jeg sleit litt med å holde dem fra hverandre i starten.

Sjøl om det kommer en del frampek, savner jeg at boka bygger opp om noe mer. Den gir meg liksom den lovnaden til å begynne med, men så er det som om forfatterens fantasi (imponerende!) og fortellerglede tar litt av og mister fokus. Jeg leser ikke for livet i sluttfasen fordi jeg bare må vite.

Jeg reagerer ikke på Asger er så allvitende. Det er mulig det er formen som lurer meg.

Det er ellers mulig at Tinetoffs sukk i en annen tråd påvirket meg mens jeg leste, men jeg tok meg i å snu på ord i kronglete setninger for å høre om de virket mer "norske".

Ord som likeglad ble i alle fall veldig dansk.

Jeg følte også for å fornorske noen setninger..
Det ble litt unaturlig i mine ører at små barn bruker uttrykk som: "Han er da bare altfor barnslig" og "Det er vi da likeglade med."

Karakterene tegnes med dybde, spesielt er mange av kvinneskikkelsene minneverdige, fra solide Bjørk til sterke, ville Marianne.

Og som jeg har sagt tidliger... jeg følte meg litt avkledd i gitte situasjoner i boka. Som da de nettopp har fått brev fra onkel Knut, og de setter seg ned i sofaen etter å ha lest brevet. Farfar Askild har akkurat vært nede i kjelleren og stjålet seg noen "sjirafføl", og får et glass rom av far, og raper høyt etter å ha tatt romen i èn slurk... Han snur seg da rundt og ser bebreidende på Asger og sier;"la være å rape ved bordet!"

Akkurat den hendelsen der får meg til å føle en vond og kald klump i magen..
Gjennom hele boken, og etter at jeg var ferdig, var det det lille avsnittet der som kvernet i tankene mine.. Klarer egentlig ikke å sette ord på hva det er som får meg til å reagere slik på det, men den har bitt seg fast i brystet på meg...


Jeg er glad jeg leste boken!! Liker bøker som får meg til å reagere, og tenke på den lenge i ettertid...