[Dronningen]

Jeg leste dette blogginnlegget, og det hun tok opp det irriterte meg så til de grader, og kommentarfeltet hjalp heller ikke på irritasjonen. Ikke at de ikke svarte sånn høveli ok, men det at de drar inn typisk tynn vs. tykk i stedet for å se det problematiske ved at noen går rundt og tror at deres mening om hvordan andre ser ut skal få lov til å bety noe.

http://www.aftenposten.no/meninger/s...s-8071847.html


Hvor kommer det fra denne holdningen enkelte bærer med seg, om at andre burde være, se ut som, kle seg, tilpasse seg DEM? Hva har gitt dem denne illusjonen om at de er så viktige og betydningsfulle at de er berettiget til å mene noe om hvordan andre skal være? Hva slags ego er de lullet inn i? At jenter og damer skal leve opp i et bilde for å tekkes gutter og menn? At det er et mål i seg selv?

Jeg husker at jeg møtte en person en gang på en fest, som kommenterte noe ved meg. Han var verken storsjarmør eller spesielt selvsikker, men likevel så vågde han å kommentere noe ala "det er ikke fint når...", hvorpå jeg tok tak i dette og på en iskald og tydelig måte rev hans argumentasjonsrekke fra hverandre, og han sa til slutt at jeg fikk ham til å føle seg som en drittsekk. Og jeg var fornøyd med det. Hans anerkjennelse av meg var da totalt uviktig.

Men dette var før sosiale medier, og før fasadekjøret og illusjonen om det perfekte virkelig tok av. Mitt selvbilde var bygd opp av andre ting enn 'likes'. Jeg forholdt meg til virkelige mennesker i det virkelige liv, og da var 'the impact' av min tilstedeværelse også begrenset til arenaer jeg oppsøkte.

Min eldste er snart 13, og vi er spent på om hun etter hvert vil delta på sosiale medier. Jeg er redd for at i de 6-7 årene i livet man er mest usikker på om man er bra nok, da direkte åpner opp for å spørre verden om man er bra nok. Og i slike saker burde verden aldri blitt spurt.