[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Det er ikke bare Helga Hjort som sier det, det har også vært behandlet i media i forbindelse med utgivelsen av VH sin bok, hvor hun bla. bruker begravelsesprogrammet til faren.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/...in-siste-roman

Å skape minner er vel kjent både fra overgrep mot barn (Bjugnsaken er ekstremeksempelet, hvor en hel bygd vel fikk plantet falske minner, mer eller mindre) og også fra bruk av vitner i strafferetten. Spørsmålsstilling over tid kan gjøre at du endrer oppfatning av hva som virkelig har hendt. Det har vel også vært gjort forsøk med det.

I forhold til disse bøkene synes jeg det er mindre interessant om et eventuelt overgrep faktisk har funnet sted eller ei. Hun sier det er litteratur, og da blir det rart å begynne å legge til grunn det ene eller andre i virkelighetens verden. Enten er det fakta, eller så er det fiksjon. En roman som av forfatteren sies å være fiksjon, må behandles som fiksjon. Synes jeg, da. Det er jo nettopp det hjørnet hun maler seg inn i, og det har både fordeler og ulemper. Hvis hun mener det er fakta og hører hjemme i offentligheten, så får hun også tåle tilsvar og kunne diskutere det i offentligheten. Ellers blir det helt håpløst?

Jeg kunne skrive (minst) to veldig forskjellige romaner om min familie og de folka som hører hjemme der. Med veldig forskjellige helter og skurker. Og ingen av dem ville antakelig være "virkeligheten". For noen, egentlig.

Jeg er veldig klar over at det er mulig å plante falske minner. Det er dessverre alt for mange saker opp igjennom som beviser det. Som Wix også viser til. Men å bortforklare problematiske minner med at terapeuten har plantet dem syns jeg likevel er ganske søkt. Det kan helt sikkert skje, men særlig sannsynlig er det ikke. Som artikkelen Candy referer til også sier. At man gjennom terapien får en større forståelse av hva som har skjedd, og blir mer i stand til å takle det og kanskje dermed også snakke mer om det, er vel mer sannsynlig?

Nuvel, det var et lite sidespor.