[nokon]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg leser bøker og lytter til lydbøker. Det siste krever desidert mest av meg.

Å lese er avkoding og forståelse, å lytte gir akkurat samme gevinsten bortsett fra avkodingen. Å lytte er supert, men det øker ikke lesehastighet eller avkodingsferdigheter. Derfor ulik funksjon, og ulikt verb.

Lydbøker er gull for ordforråd, språkfølelse og opplevelse av skjønn- og faglitteratur. Men det er ikke å lese selv, men å bli lest for.

Eg tenker at det er noko med ferdighetene, som Oslo er inne på her. Særlig for barn som strever med lesing, utan å ha dysleksi, så er ferdigheten avkoding - altså evne til å sette saman bokstavar til ord - noko ein vil trenge mengdetrening i for å øve opp leseferdigheter som igjen vil vere nyttige i vidare skulegang. Så vi kan ikkje la lydbøker bli ei fullverdig erstatning for lesetrening. Dermed tenker eg og at det er to ulike ferdigheter. Det betyr ikkje at eg vurderer det eine som betre eller verre enn det andre. Men då eg jobba i vidaregåande skule såg eg at elevar som ikkje hadde mengdetrening i lesing og høg nok lesehastighet mangla noko som prega dei i samtlige fag. Og det er derfor lesing er ein grunnleggjande ferdighet i læreplanen.

Så nei, eg vurderer ikkje tekst som meir høyverdig enn lydbok. Men eg likestiller deig eller ikkje, nettopp fordi dette med avkoding og hastighet er ein ferdighet ein ikkje får trent opp ved lytting.

Lytting gir likevel trening i andre ferdigheter som konsentrasjon, og dei tings innafor forståelsesaspektet ved lesing som Oslo nevner.