[star]

Egentlig er jeg ganske optimistisk og ikke veldig bekymret. Men så jobber hjernen litt på si og psyken er ikke all verden likevel. Det ble såpass trøblete at jeg ba om å få begynne på en medisin jeg hadde slutta med.
Har jobb, men ser at det kan bli usikkert dersom dette drar ut veldig.
Det er tungt å gå fra 3 behandlere til 0 og der er jeg vel mest bekymra. Det er et tomrom som må fylles og da tyr jeg til usunne ting.
Og savner som flere litt alenetid. 3 oppå hverandre i liten leilighet hele tiden er litt trangt.