[IzziCreo]

Så lenge vi har tilgang på mat og mannen kan jobbe hjemmefra, så klarer vi oss fint. Slik det er nå så går det veldig greit. Ikke for det, jeg vet at eldste synes det er vanskelig og hun savner den daglige omgangen med hele vennegjengen og skolehverdagen. Men hun takler det allikevel bra - og hvert fall til å være ekstrovert. Minsten har taklet det fint, og Mellomste har hatt uendret tilværelse pga sykdom over lengre tid.

Selv hadde jeg en slik overgang da jeg ble alvorlig syk for mange år siden, så tilværelsen nå er ikke spesielt endret for min del da jeg er i stor grad husbunden som det er. Det er klart det er mye man savner, men kan man ikke, om så det er av den ene eller andre grunnen, ja, så kan man ikke. Jeg anser meg som heldig som takler slikt godt. Men gud, som en smørbrødliste jeg har på ting jeg skal gjøre den dagen det finnes en medisin for sykdommen jeg har, og da håper jeg at samfunnet er åpent slik at jeg kan gjøre det Det kan jo også være smart å tenke slik for alle nå i disse tider - "Hva vil jeg gjøre? Hva kan jeg klare meg uten? Hva er egentlig viktig for meg?"

Må legge til at vi har tilgang på den ene hytta vår som er nær hjemme (ja, nå er det vel opphevet, så vi har vel tilgang på den andre også), og det hjelper jo at vi har mulighet til litt variasjon.