[Ellisiv]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Vi har oppdratt tospråklige barn. Og det er deres far som har hatt belastningen med å snakke "andrespråket" med dem. Heldigvis kan jeg hans språk, ellers hadde dette selvsagt vært mer krevende.

Det som forundrer meg er hvor mange som er opptatt av at de er "så heldige, som har fått et språk gratis". Det har på ingen måter vært gratis, hverken for dem eller faren. Det tok lengre tid å lære å snakke og det har vært krevende for ham som konsekvent har snakket et annet språk enn alle andre rundt dem. Vi har sørget for å ha god tilgang på bøker og tvserier på andrespråket og har reist og besøkt farens hjemland regelmessig. Jeg opplever faktisk at det har vært ganske mye jobb.

De snakker nå andrespråket sitt godt, men ikke helt som om de hadde bodd i landet.

For mine har det ikke vært noen utfordring mot skolen ettersom jeg er norsk og norsk har vært hovedspråket deres alltid.

Denne kan jeg bare signere på. Mine barn er også oppdratt tospråklige, med faren som snakker det andre språket konsekvent. Det har på ingen måte vært gratis, verken for dem eller for ham. De kommuniserer godt på andrespråket sitt, og har heldigvis aldri vært flaue eller redde for å bruke det, (God hjulpet av at det er et mye brukt språk selvsagt) men ordforrådet er ikke i nærheten av hva det norske ordforrådet er.