[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Sanna Sarromaa

En av samene i Karasjok tok også opp den norske praksisen ved å si «hyggelig!» når man møter noen for første gang og håndhilser. «Jeg sier ingenting, jeg. Jeg kan jo ikke vite da om det blir hyggelig!»

Det var for øvrig veldig hyggelig for meg som finne å være i Karasjok. Der behøver man ikke å bryte stillheten med all denne hyggepraten. Sjåføren på bussen fra flyplassen i Lakselv sa verken «hei», «takk» eller «værsågod» – og ikke ønsket han meg en fin dag heller. Det er faktisk bare én ting som er verre enn å bli ønsket en fin dag. Når de ønsker en fortsatt en fin dag. Hvordan i huleste kan de vite hvordan dagen min har vært så langt?

Det er denne bokstaveligheten som gjør at ting ikke glir. De små høflighetsfrasene må faktisk til for å danne sivilisasjon. Man sier "Hei" når man går på bussen, fordi det er høflig. Man sier "Hyggelig" når man hilser på noen, spesielt når man blir introdusert, ikke fordi man VET eller TROR det blir hyggelig, det er bare en frase, men frasen er sosial smurning, vi indikerer at vi ikke skal gå løs på hverandre ved å legge halen flatt ned mot kroppen, ørene oppover, blotte tennene og si hyggelig med en labb i den andres labb. Vi skal jo ikke SVARE på spørsmålet "How do you do?" heller, vi skal si det samme, smile og gå videre. Husk å smile litt bredere til amerikanere enn engelskmenn. Ikke si at du har hatt en ræva dag, det lugger.